Slipp bøndene fri

Kommentar: Er det ikke på tide å gjenskape landbruk som næringsvei og bøndene som småbedriftsledere, spør Victor D. Norman i Dagens Næringsliv lørdag 26. februar 2011.

26.02.2011 - Victor D. Norman

Norsk landbrukspolitikk har ikke klart å opprettholde bosetningen på landsbygda. Den har ikke klart å forhindre at åker og eng gror igjen. Den har ikke klart å sikre sysselsettingen i landbruket.

Den har ikke engang klart å bevare heltidsbonden - i dag er det bare litt over 30 prosent av bøndene som har mer enn halvparten av inntekten sin fra jordbruk.

Én ting har den imidlertid lykkes med: Å forvandle en næring til en sosialklient, og gjennom det å ødelegge mye av den latente omstillingsevnen og innovasjonskraften i alle de småbedriftene som gårdsbrukene egentlig er.

Det er ikke landbruksstøtten i seg selv som er problemet i denne sammenheng. Det hadde vært fullt mulig å opprettholde innovasjonsevnen selv med omfattende subsidier til næringen.

Problemet er at næringen er pålagt oppgaver som ikke har noe med næringsvirksomhet å gjøre i det hele tatt - som jordvern, bosetning, forsyningssikkerhet og levende bygder. Det har ført til utvikling av et støtte- og reguleringssystem som gjør at lønnsomt jordbruk først og fremst krever evne til å utnytte og tilpasse seg systemet.

Den opprinnelige tanken var enkel, og kanskje god: Jordbruk langs fjorder og i indre dalstrøk måtte ha kyr og melkeproduksjon som kjerne. Skulle det være mulig, måtte bøndene på de gode jordbruksområdene på Østlandet og i Trøndelag gjøre noe annet. Man utviklet derfor et system med høye kornpriser (for å få storbøndene til å holde seg til korn) og kvoter på melkeproduksjon (for å få god geografisk spredning av melkeproduksjonen).

Støtte og regulering avler imidlertid alltid behov for mer støtte og mer regulering. I dag er norsk jordbruk gjennomregulert i en grad som gir assosiasjoner til GOSPLAN. Vi har boplikt, driveplikt og forbud mot deling av jordbrukseiendommer; vi har detaljert offentlig kontroll med arealbruken; vi har gjennomregulerte markeder for melk, korn, kjøtt og egg; vi har geografiske begrensninger på salg av melkekvoter - i de siste dagene har vi til og med fått vite at vi har forbud mot å kjøpe gård hvis prisen er for høy!

De som måtte tro at jeg overdriver når det gjelder omfanget av detaljregulering, bør lese jordbruksavtalen for 2010-11. Jeg har personlig to favorittavsnitt.

Det ene er den del av avtalens punkt 6.7.5 som omhandler avgrensning av tilskuddsberettiget grovfôrareal. Det er fascinerende lesning. Det handler først om avgrensning av tilskuddsberettiget innmarksbeiteareal per beitedyr, differensiert etter dyreart og geografiske soner. Jeg tror jeg skjønner hva det betyr. Deretter handler det om normering av innmarksbeiteareal til fulldyrket areal med en omregningsfaktor på 0,6. Jeg tror jeg skjønner det også. Til slutt avgrenses tilskuddsberettiget grovfôrareal per grovfôrdyr, igjen differensiert etter geografisk sone og dyreart - men nå med en annen inndeling. Nå er eksempelvis hester som er i pensjon i beitesesongen, som var i samme kategori som andre hester ved avgrensningen av beiteareal, blitt plassert i bås med storfe, hjort, lama, alpakka og esel.

Jeg har lagt mye tid og krefter i å forstå hva alt dette egentlig betyr og hvorfor man har valgt å gjøre det på denne måten, og jeg tror at jeg omsider gjør det. Jeg skal imidlertid ikke røpe svaret. Det er en god utfordring til de av leserne som er ferdige med «the Moron test» og andre krevende app-spill.

Mitt andre favorittavsnitt er innledningen til punkt 6.1.3 i avtalen, hvor det heter:

«Kompensasjonen til deltagerne i tiltaket «Friskere geiter» for bortfall av produksjonstilskudd pga. at deltagerne ikke har tilskuddsberettigede dyr på søknadstidspunktet, er samordnet med kompensasjonen for gjennomføring av smittesanering i besetningen.»

Javisst - kompensasjon for at man ikke får produksjonstilskudd fordi man ikke har dyr. Selvfølgelig.

Det som har skjedd med landbruksreguleringene, er ikke noe særsyn. Problemet med detaljregulering er velkjent fra andre områder: Utilsiktede virkninger av én regulering skaper behov for ytterligere regulering for å bøte på skadevirkningene av den første; og med det får man lag på lag på lag av regulering. Til slutt sitter man i en tvangstrøye.

Er det ikke på tide å gjenskape landbruk som næringsvei og bøndene som småbedriftsledere? Vi lever i en tid med stigende matvarepriser på verdensmarkedet og med forbrukere som blir stadig mer betalingsvillige for nye og spennende matopplevelser. Det kan bety nye muligheter for norsk matproduksjon. Da må imidlertid næringen slippes fri.

Fra andre deler av økonomien vet vi at innovasjon og omstilling i stor grad skjer ved nedleggelser, nyetableringer og andre omstillinger innen den enkelte bransje. Hvert år skifter nesten ti prosent av arbeidsplassene i Norge; og hvert år skapes det omtrent like mange nye. Det aller meste av dette skjer innen enkeltnæringer; og det skjer både i næringer som samlet sett vokser og i næringer som samlet sett blir mindre.

Det er denne dynamikken vi tar livet av i landbruket ved den landbrukspolitikken vi fører i dag. Den gir i beste fall en velorganisert nedbygging av sysselsetting og entreprenørskap i næringen. I dag er 53 prosent av gårdbrukerne i Norge over 50 år, mot 46 prosent for ti år siden. Andelen under 40 år har samtidig sunket fra 25 prosent til 18 prosent. Det viser tydeligere enn noe at det er landbrukspolitikken, ikke truslene utenfra, som gjør norsk landbruk til en utryddelsestruet næring.