Er vi blitt lurt?

Kommentar: Den amerikanske økonomen Michael Hudson vil ha oss til å bygge landet heller enn å investere oljepengene i utenlandske verdipapirer, skriver Rögnvaldur Hannesson i sin faste kommentar i E24.no 25. februar 2011.

25.02.2011 - Rögnvaldur Hannesson

Hudson spår til og med at halvparten av denne formuen vil kunne forsvinne i neste finanskrise (Aftenposten 21. februar).

Vel, formuen forsvant ikke i den krisen vi hadde i 2008. Riktignok tapte Oljefondet mye penger på kort sikt, men finansmarkedene bedret seg relativt raskt, tapene ble snudd til gevinst i løpet av kort tid, og Oljefondet er større enn noensinne.

Vil det alltid gå så godt? Det vet vi ikke, men tommelfingerregelen på fire prosents avkastning på lang sikt er basert på verdens finansmarkeder over hundre år. Denne lange perioden inneholder også turbulente tider som krakket i 1929.

På det nordamerikanske kontinentet har man faktisk prøvd ut hypotesen om hva som er lurest å gjøre; investere oljepenger i å bygge landet eller i verdipapirer andre steder. I 1976 ble to oljefond stiftet, «Alaska Permanent Fund» og «Alberta Heritage Fund». Provinsinntekter fra olje- og gassutvinning ble kanalisert inn i disse fondene.

I Alaska valgte man å investere i verdipapirer på Wall Street og i andre land. I Alberta gikk man inn for å bygge landet. Noe ble investert i infrastruktur hvis lønnsomhet ikke er lett å måle, og resten i prosjekter som var ment å gi forretningsmessig avkastning. Det gjorde de sjelden eller aldri.

Etter hvert sluttet Alberta å sette penger inn på fondet. Det lever fortsatt i skyggenes dal, men spiller ikke lenger noen rolle i provinsens økonomi.

Beslutninger om Alberta-fondets så lite vellykkede investeringer ble tatt av provinsens politikere. De skulle være strategisk viktige for provinsens økonomiske utvikling.

I stedet ble de et tapssluk.

Det er verdt å merke seg at Albertas ledende politikere alltid har bekjent seg til markedsøkonomiske prinsipper. De er ikke akkurat noen romantiske sosialister som ingen ville betro en rød øre til. Men politikere, uansett ideologisk orientering, er ikke de rette personene til å ta forretningsmessig kloke beslutninger. Det har de verken insentiver eller erfaring til.

I Alberta førte det galt av sted.

Alaska-fondet har derimot vært en formidabel suksess. Det er nå nærmere 40 milliarder dollar, som svarer til litt over 300.000 kroner per innbygger i Alaska.

Det er mindre enn det norske oljefondet, som med sine 3.200 milliarder kroner svarer til ca 700.000 kroner per innbygger i Norge, men så har da Alaska ikke fullt så mye oljepenger.

I Alaska deler man ut avkastningen av fondet som kontantstøtte til delstatens innbyggere. I fjor var den på 1281 dollar per innbygger, eller i overkant av 7000 kroner.

Den type politikk ville betydd ca. 15.000 kroner per innbygger i Norge.

Det ville kanskje ha økt forståelsen av klokskapen i å investere i verdipapirer heller enn infrastruktur og andre velmenende ting.

Over tid har avkastningen i Alaska-fondet variert, men den annualiserte avkastningen over fondets snart 30 års historie er om lag åtte prosent. Annualisert inflasjon over samme periode er neppe mer enn fire prosent, så vi ender opp med en fire prosents realavkastning, det samme som man regner med som rimelig for Oljefondet.

30 år er kanskje ikke lang tid, men gir i alle fall grunn til å tro at fire prosents realavkastning ikke er urimelig som et langsiktig mål.

Hva kunne så investeringer av oljepengene innenlands gi?

Det som sikrer god avkastning av investeringer er insentiver til å investere i lønnsomme prosjekter og infrastruktur hvor behovene er størst. Bruk av penger alene sikrer ingen av delene. For mye penger kan kanskje heller være ødeleggende for lønnsomheten og sikre at det blir investert i infrastruktur det ikke er behov for.

Våre naboland, Danmark, Sverige og Finland, klarer seg aldeles utmerket uten oljepenger. Det må åpenbart være slik at de har nok kunnskap, entreprenørskap og kapital til å ha et meget oppegående næringsliv.

Om Norge mangler noe så er det ikke kapital, men heller entreprenørskap og kunnskap. Norge sikrer sin konkurransedyktighet best ved å sørge for at investeringer foretas etter forretningsmessig sunne kriterier og ikke etter hva mindre godt informerte politikere tror kan bygge landet, slik de prøvde i Alberta.

Hva er det som gjør at land som Sverige har langt bedre veier enn oss til tross for at de ikke har noen oljepenger?

Vi bør kunne klare noe tilsvarende uten å ta oljepengene i bruk. Det hadde vært lettere å argumentere for bruk av oljepenger for veibygging og annen infrastruktur hvis slike prosjekter ble besluttet på grunnlag av objektive kostnad-nytteanalyser og ikke politisk forgodtbefinnende.

Det sistnevnte har gitt oss veiklatter hist og pist istedenfor motorveier mellom landets største byer. Noen politikere drømmer til og med om høyhastighetstog til astronomiske omkostninger men liten nytte. Å gi dem adgang til mer oljepenger ville sikkert resultere i flere hull i fjellene, men ikke nødvendigvis de veiene vi trenger mest.

Kanskje ville vi få flere prosjekter som somletrikken i Bergen, som til en kostnad av halvannen milliard betjener en brøkdel av byens befolkning.

Samtidig mangler det skikkelige ringveier rundt byen som kunne kanalisere gjennomfartstrafikken ut av byen. I stedet går den over Danmarksplass, som på kalde vinterdager setter europarekord i dårlig luft.

I det store og hele bør vi orientere oss ut fra at oljepengene er en ekstraordinær formue som vi må omforme til noe varig uten skader for fastlandsøkonomien.

For øvrig bør vi forsøke å være et normalt land som våre naboer. Det har lyktes tålelig bra så langt.