Handelskrig?

Kronikk: Proteksjonisme som svar på økonomisk krise har vi sett lite til - så langt. Men sporene
fra 1930-tallet skremmer, skriver Ola H. Grytten i Dagnes Næringsliv 27. desember 2011.

27.12.2011 - Ola H. Grytten

Christine Lagarde, sjefen for Det internasjonale pengefondet (IMF), advarte 15. desember om at proteksjonisme kan følge i kjølvannet av en forestående internasjonal resesjon.

Hun sammenligner dagens situasjon med 1930-tallet, da sterk fremvekst av proteksjonisme og isolasjonisme bidro til å forsterke krisen ved å spenne beina under internasjonal handel, investeringer og likviditetstilførsel. Hun er redd for at det samme kan skje i dag.

Dette er en reell frykt som hun deler med blant andre øverste leder for Verdens handelsorganisasjon (WTO), Pascal Lamy. I oktober ifjor uttrykte han frykt for at valutauroen i verden kunne føre til proteksjonisme som på 1930-tallet.

Hva skjedde dengang?

Depresjonens begynnelse dateres ofte til børskrakket på Wall Street, som startet med den såkalte ”Black Thursday” den 24. oktober 1929 og varte med enkelte opphold frem til juli 1932. På bunnpunktet falt børsen med eventyrlige 89 prosent. Bruttonasjonalprodukt i USA og Canada falt med mer enn 30 prosent per innbygger og arbeidsledigheten kom opp i 20 prosent. I Europa var krisen mindre, men likevel var det den sterkeste kontraksjonen i moderne historie.

Årsakene til krisen er heftig debattert, men de fleste synes å være enige om at den internasjonale gullstandarden, den tids valutaordning, bidro til manglende finansiell stabilitet. Viktige land, fortrinnsvis USA og Frankrike, satt med undervurdert nasjonal valuta, og fikk store handelsoverskudd. Samtidig skyldte Tyskland Frankrike enorme summer i krigsskadeerstatninger etter første verdenskrig, mens USAs allierte skyldte dem omtrent like mye gjennom gjeld som ble stiftet for å finansiere krigen.

Dermed strømmet det store kapitalstrømmer inn til USA og Frankrike. For å forhindre at det førte til tap av konkurranseevne gjennom økt inflasjon, gjeninnførte begge to proteksjonisme på 1920-tallet. Dermed ble de sittende på svære reserver, mens andre land, som Storbritannia og Tyskland, ble utarmet.

Pengerikeligheten i USA ble brukt til spekulasjon på børs og i boligmarkedet. Det oppsto store kredittfinansierte aktivabobler. Da disse sprakk, tapte bankene stort. Nesten 10.000 amerikanske banker gikk over evne på 1930-tallet. Ytterligere 14.000 måtte ha beskyttelse fra myndighetene. Det innebar at 95 prosent av samtlige amerikanske banker opplevde likviditetskrise på 1930-tallet.

Krisen smittet over på Europa i løpet av 1930. Østerrike og Tyskland hadde i stor grad levd på kortsiktig kreditt fra amerikanske banker. Men disse var i likviditetsskvis, og kreditten ble ikke fornyet. Verden gikk inn den kjente historiens største likviditetskrise. Internasjonal handel skrumpet inn til en tredel og flere land maktet ikke verken å betjene sin gjeld eller å forsvare sin valuta i forhold til faste gullverdier.

Økt nasjonal og regional proteksjonisme ble dagsordenen i verdensøkonomien. Det var flere grunner til det. En av de viktigste var at man manglet hard valuta i internasjonale transaksjoner. Dermed måtte man beskytte sine egne markeder og produkter for å spare på valutareservene.

I tillegg ville økt beskyttelse av hjemmemarkedet føre til større aktivitet i næringslivet hjemme.

I løpet av 1930-tallet ble handelshindringene mangedoblet i flere land, samtlige vestlig orienterte økonomier innførte betydelige handelsrestriksjoner overfor andre land. Resultatet ble at internasjonale markeder falt bort, internasjonal handel skrumpet mer inn enn den ellers ville ha gjort, betalingsstrømmene stoppet ytterligere opp, internasjonal likviditet ble enda strammere, og økonomien trakk seg enda mer sammen.

Det oppsto handels- og valutablokker, som lå i økonomisk krig med hverandre. Problemene ble forsøkt løst gjennom en rekke samtaler mellom statsledere, som skulle munne ut i samhandling mot krisen. Oppgivelse av proteksjonismen sto sentralt. Man festet i stor grad sin lit til en stor internasjonal konferanse med politiske ledelse fra de viktigste økonomiene i den kapitalistiske verden i London i 1933. Forhandlingene brøt sammen, ettersom man oppfattet at USA forsøkte seg på en konkurransemessige devaluering, hvorpå andre land fulgte etter.

Kan noe lignende skje i dag? Under den internasjonale finanskrisen fra 2007 har vi absolutt sett økende grad av styringsvilje. Men foreløpig har vi sett forbausende lite renessanse for proteksjonisme. Internasjonale avtaler, blant annet gjennom WTO, har forhindret det. I tillegg har samordning av krisetiltak gjennom G20 motvirket nyproteksjonisme.

Likevel lurer farer:

- Hva om eurokrisen brer seg og de statsfinansielle problemene blir så store at for eksempel PIIGS-landene ser på proteksjonisme som en mulig løsning for å oppnå handelsbalanse eller handelsoverskudd?

- Flere amerikanske økonomer har betegnet Kinas valutapolitikk som proteksjonistisk. Blant annet har Paul Krugman uttalt at USA bør møte denne valutapolitikken med andre proteksjonistiske tiltak.

Det er i dag lite som tyder på at finanskrisen eller den økonomiske kontraksjon i seg selv vil føre til en ny runde med proteksjonisme som på 1930-tallet. Imidlertid er det langt større sannsynlighet for at de statsfinansielle- og valutamessige problemene kan gjøre det.

En viktig forskjell på 1930-tallet og i dag er at da dreide det seg i stor grad om en likviditetskrise. I dag er problemet i større grad en soliditetskrise. Imidlertid kan den raskt utvikle seg til en ny storslagen likviditets- og valutakrise både for næringsliv og stater.

Da kan vi aldeles ikke utelate at proteksjonisme blir svaret fra en rekke land - dessverre.