Ille kan bli værre

Kronikk: Fallet på børsen er neppe det verste. Om uroen skulle forplante seg til boligmarkedene og lamme kredittmarkedene ytterligere, er situasjonen langt verre, skriver Ola H. Grytten i en kronikk i Dagens Næringsliv 11. august 2011

11.08.2011 - Ola H. Grytten

Finanskrisen 2007-2009 var i hovedsak en gjeldskrise i privat sektor, som førte til store banktap. Over flere år hadde kredittvolumet bygd seg opp gjennom lave renter og innovative og risikofylte finansieringsordninger.

Da store amerikanske og europeiske banker gikk over ende i løpet av høsten 2008, hadde det ringvirkninger på det internasjonale bankvesenet og konjunkturene. Verden gikk inn i den største økonomiske nedturen siden andre verdenskrig, med markerte børskrakk, boligkrakk og fall i internasjonal handel og verdiskaping.

Krisen ble i stor grad forsøkt løst gjennom offentlige tiltak. De viktigste var kraftig motkonjunkturpolitikk i form av krisepakker til næringslivet og redningspakker til store banker i tillegg til at sentralbanker verden over satte ned styringsrentene kraftig.

Tiltakene kom samtidig med store fall i skatteinngangen. Flere land opererte dermed med statlige underskudd på mer enn ti prosent av bruttonasjonalprodukt. Statsgjelden hadde allerede vist en stigende trend, ettersom den demografiske fellen med en aldrende befolkning førte til at offentlige utgifter økte mer enn inntektene. Under finanskrisen begynte gjelden å galoppere, og mange stater har i dag en offentlig gjeld som overskrider 100 prosent av bruttonasjonalprodukt.

Man forsøkte å løse gjeldskrisen i privat sektor gjennom økt statlig gjeld. I første omgang så det ut til å gå forbløffende bra. Bankkrisen ble mildere, nedgangskonjunkturen snudde, arbeidsledigheten begynte å synke, internasjonal handel steg og internasjonale kredittmarked begynte å fungere bedre. Men etterhvert ble flere stater innhentet av den store statsgjelden. De mistet kredittroverdighet i markedene, rentene på statspapirer steg kraftig og land som Hellas og Portugal kom i akutt likviditetskrise fordi ingen ville låne til dem under normale markedsvilkår. Finanskrisen ble til en statsfinansiell krise.

Krisepakker og krisefond, stablet på beina av EU og Det Internasjonale Pengefondet, skulle berge Hellas og eventuelt andre kriserammede land i 2010. Men hjelpen har vist seg å være altfor liten til å frelse verden fra den statsfinansielle krisen ettersom problemene ble mer og mer synlige også i store økonomier som Italia, Spania, Storbritannia, USA og nå også Frankrike.

Da den amerikanske Kongressen endelig kom frem til en innstramningspakke 2. august i år, viste den seg å være for løs i kantene. Amerikanske politikeres manglende evne til å enes om en forsvarlig politikk ble mer enn tydeliggjort. Da Standard & Poor's offentliggjorde nedgradering av den amerikanske stats kredittverdighet fra AAA til AA+ 6. august var det ikke skjedd noe dramatisk nytt i amerikansk økonomi. Men det demonstrerte høyt og tydelig at de allerede eksisterende problemene var høyst reelle. Sammen med den statsfinansielle krisen i Europa og uroen rundt eurosamarbeidet utløste det panikk i nervøse markeder. Dermed har vi fått aksjekrakk nummer to i løpet av mindre enn tre år.

Fallet på børsen er neppe det verste. Om uroen skulle forplante seg til boligmarkedene og lamme kredittmarkedene ytterligere, er situasjonen langt verre. Under finanskrisen 2007-2009 hentet man penger fra og via statlig sektor. Den muligheten er ikke til stede lenger. Det ser heller ikke ut til at eurosamarbeidet eller pengefondet har muskler nok til å løse gjeldsproblemene denne gangen.

Kenneth Rogoff og Paul Krugman har gode argumenter for at inflasjonspolitikk kan være en vei ut av krisen, slik det var i 1930-årene. Jeg kan ikke utfordre hans kompetanse på noen måte. En slik løsning vil imidlertid medføre en ekstraskatt for næringsliv og forbrukere og er ikke et åpenbart politisk valg verken i USA eller EU akkurat nå. Det spørs også om det egentlig ble ført så sterk inflatorisk politikk på 1930-tallet. Prisene snudde riktignok fra sterk deflasjon til mild inflasjon og pengemengden gikk over fra kontraksjon til ekspansjon. Men årsakene var nok like mye at den sterkt deflatoriske politikken som gullstandarden innebar ble omgjort til en mer nøytral politikk ettersom gullstandarden ble oppgitt.

Denne gangen ser det ut til at innsparinger er den mest farbare veien. Det kan føre til redusert vekst over en årrekke. Men samtidig kan troverdige innstramningspakker få fart på kredittmarkedet, slik at man i alle fall unngår en likviditetskrise lik den man hadde i 1930-årene.