Den europeiske "disunionen"

18.07.2011 - Rögnvaldur Hannesson

Den siste tiden har vært tung for dem som støtter norsk EU-medlemskap. Det kan da være en trøst at argumentene for norsk medlemskap er like sterke som de alltid har vært.

Å stå utenfor EU betyr kun en ytterligere marginalisering av Norge. Heldigvis har vi EØS, som gir oss adgang til EUs indre marked. Uten det hadde norsk økonomi strevet i en brattere motbakke enn den ellers gjør. Det ser vi best på de handelspolitiske problemer vi har hatt med EU siden EØS kom i stand. De har vært begrenset til eksport av oppdrettslaks, men fisk og jordbruk omfattes ikke av EØS-avtalen.

Gjentatte ganger har EU tatt i bruk ufine metoder for å begrense norsk eksport av oppdrettslaks til EU i den hensikt å beskytte sine egne oppdrettere i Skottland og Irland.

EU-prosjektet begynte med den tysk-franske kull- og stålunion. Den unge generasjon og de som hadde overlevd annen verdenskrig kom til den innsikt at det var mer å hente i et fredelig samarbeid enn i krig; både Frankrike og Tyskland kom kraftig svekket ut av de to verdenskrigene. De to land var komplementære; Frankrike hadde jern og Tyskland kull.

Benelux-landene sluttet seg ivrig til; de hadde fått nok av fremmede arméer som valset over dem. Hvis EU-prosjektet hadde stoppet med dette, kunne vi i dag ha hatt en føderal stat bestående av de fem land med en felles valuta som neppe hadde vært i trøbbel.

Men EU-prosjektet er blitt noe ganske annet. Det begynte med Italia. Det var ingen tungt veiende grunner til å inkludere Italia i EU-prosjektet, men det ble gjort likevel for å styrke demokratiet i Italia. Fascistene hadde jo styrt Italia siden 1920-årene, og det italienske kommunistparti var Europas største i efterkrigstiden. Men Sør-Italia var og er fortsatt fattig, underutviklet og korrupt. Italias medlemskap var begynnelsen på EU som et utviklings- og demokratiprosjekt.

Siden har det gått videre i den lei. Hellas, Spania og Portugal ble tatt med for å styrke det fremvoksende demokrati. Efter Berlinmurens fall ble de tidligere kommuniststater i Østeuropa tatt inn. Nå står Kroatia og kanskje endog Serbia på tur.

Det er interessant å merke seg hva slags land er ivrigst å komme med i EU. Det er klientstater, slike som tror de har penger å hente fra EU på forskjellige måter; direkte støtte, medlemskap i euroen, og markedsadgang selvsagt. I kjølvannet av krakket da islendingene mistet troen på egne penger og endog evnen til å styre seg selv søkte Island om EU-medlemskap. Det var mest som en begjæring å bli overtatt som et konkursbo. Etterhvert som islendingene har kommet til sans og samling igjen har støtten til EU-søknaden avtatt.

I Norge spør man seg hva EU kan gjøre bedre enn oss og svaret er temmelig innlysende; svært lite. Men det er et lite relevant spørsmål; norsk EU-medlemskap handler om å ha innflytelse på regler og forordninger man er nødt til å innfinne seg med uansett. Litt innflytelse er bedre enn ingen i det hele tatt og kan, i samarbeid med andre, av og til være avgjørende.

Men det er ikke gitt at EU-prosjektet vil lykkes. EUs problemer for tiden kan sammenfattes i to ord, avmakt og overambisjon. Overambisjonen manifester seg i å ha tatt med land som ikke vil eller er i stand til å skikke sitt eget hus på nordeuropeisk vis, land hvor man lever på lån, betaler for lite skatt, og innvilger seg lønnsøkninger det ikke er dekning for. Jo flere og jo mer uensartet EUs medlemsland blir, jo lenger kommer man bort fra noe som kunne ligne en føderal stat med en sentral myndighet og jo nærmere kommer man et frihandelsområde mellom suverene stater. Det er jo hva britene alltid har ønsket seg, mens franskmennene så for seg et utvidet Frankrike hvor de tok seg av kjernevåpen, kultur og «la gloire» i største alminnelighet mens tyskerne betalte. Den drømmen hører nå fortiden til.

Avmakten avspeiler seg i svak eller fravær av sentralmakt. EUs problem er ikke som mange vil ha det til mangel på demokratisk forankring; det er mangel på myndighet til å ta beslutninger. Vi har nå i månedsvis sett gjentatte allmøter av finansministre og statsledere fra euroland forsøke å håndtere gjeldskrisen i Hellas uten å komme noen særlig vei; synspunktene spriker i forskjellige retninger. Imens vokser problemene, og snart har de kanskje vokst dem over hodet.

Hva det ender med er ikke godt å si; noen land kanskje blir nødt til å oppgi euroen, noen blir kanskje på ett eller annet vis satt i skammekroken ved at de ikke får delta i EUs beslutninger til de har skikket sitt eget hus. En mulighet, om enn usannsynlig, er at EU i sin nåværende form går i oppløsning slik at det blir igjen en kjerne av land som fører en ansvarlig økonomisk politikk og som er godt tjent med å ha en felles valuta.

Det kunne bli et selskap som er mer attraktivt for Norge enn det nåværende EU.