Et velsignet tiår?

Kommentar: Regjeringen fortjener honnør for stadig å ha poengtert at arbeidskraft er vår desidert viktigste ressurs. Den fortjener ikke så mye honnør for måten den har forvaltet arbeidskraften på, skriver Victor D. Norman i en Med egne ord-spalten i Dagens Næringsliv 4. april 2011.

04.04.2011 - Victor D. Norman

Det har vært mye berettiget feiring av handlingsregelen og Norges Banks inflasjonsmål i det siste. Jeg stiller meg gjerne i rekken av gratulanter. Makroøkonomisk sett har vi kommet rimelig godt gjennom et krevende tiår. Men ...

Øystein Olsen brukte deler av sin første årstale som sentralbanksjef til å sammenligne utviklingen i handlingsregelens første tiår med utviklingen på 1980-tallet. Det er ingen ueffen sammenligning. Dengang kom både finanspolitikken og makroøkonomien ut av kontroll, og innstramningen etterpå førte til den kraftigste nedturen i Norge siden 1920-tallet. Når vi de siste ti årene både har hatt sterkere økonomisk vekst og lavere prisstigning enn vi hadde fra 1980 til 1990, er det derfor naturlig å gi noe av æren til dem som fant på at vi burde satse på regler fremfor vilkårlighet i penge- og finanspolitikken.

Skal man sammenligne, må man imidlertid ta med alt. Gjør man det, er det ikke fullt så klart at Norge etter årtusenskiftet har lagt et bedre grunnlag for fremtiden enn det vi hadde etter 80-tallet.

Ja, den samlede økonomiske veksten var større fra 2000 til 2010 enn fra 1980 til 1990. Det skyldtes imidlertid først og fremst at arbeidsstyrken vokste raskere, ikke at vi jobbet bedre. De siste ti årene har veksten i antall sysselsatte vært det tredobbelte av veksten på 80-tallet. Det kan forklare hele forskjellen i økonomisk vekst, og mer til. Ser vi på produktivitetsveksten - veksten i det en typisk norsk arbeidstager produserer per time - har de siste ti årene vært rimelig traurige. Mens vi både på 80- og 90-tallet ble nesten 40 prosent mer produktive, er fasiten for siste tiår beskjedne fire prosent produktivitetsvekst.

Samtidig sløser vi mer med arbeidskraften enn før. La meg gi noen få tall som illustrasjon: Sykefraværet har siden årtusenskiftet ligget 20-25 prosent høyere enn det gjorde på 80-tallet. Utstøting fra arbeidslivet, målt ved antall på uføreytelser og førtidspensjon, har økt med 100.000 de siste ti årene, mot under 40.000 på 90-tallet og 75.000 på 80-tallet (som i denne sammenhengen er det nest verste tiåret vi har hatt). Andelen unge blant de utstøtte har samtidig økt kraftig. Innslaget av deltid i offentlig sektor (målt ved forskjellen i antall timeverk per sysselsatt i offentlig og privat virksomhet) er høyere enn noengang; en offentlig ansatt leverer nå nesten 19 prosent færre timer per år enn en ansatt i privat sektor, mot 13 prosent i 1990.

Regjeringen fortjener honnør for stadig å ha poengtert at arbeidskraft er vår desidert viktigste ressurs. Den fortjener ikke så mye honnør for måten den har forvaltet arbeidskraften på.

Det er mange grunner til at det har gått galt.

Én grunn er, som DN så tydelig har fått frem i artiklene om turnus og deltid i offentlig sektor, at arbeidsmiljølovens regelverk er for stivbent. Arbeidstidsbestemmelsene forhindrer heltidsstillinger og brukervennlige arbeidsordninger i offentlig sektor; stillingsvernet gjør at svake grupper ikke slipper til i arbeidslivet.

En kanskje enda viktigere grunn er at de små lønnsforskjellene vi er så stolte av, lett fører til at vi ikke får rett person på rett plass. I Norge har elever og studenter lite å tjene på å velge de utdannelsene næringslivet er på jakt etter. Samtidig har arbeidsgiverne lite å spare på å velge folk med middels kvalifikasjoner fremfor topputdannede - også i de tilfellene der jobben ikke egentlig krever utdannelse på toppnivå. Da er det ikke rart at vi mangler folk med realfag, at mange akademikere sitter i jobber de er overkvalifisert for og at mange unge uten utdannelse faller helt ut av arbeidslivet.

Når vi på toppen av dette legger en sykelønnsordning som ikke gir arbeidsgiverne økonomiske incentiver til å jobbe med langtidssykefraværet, og en uførepensjon som gjør utstøting billig, er det ikke rart at vi får lite ut av vår viktigste ressurs.

Skal vi sammenligne med 1980-tallet, hører denne del av bildet med. Mye gikk galt på 80-tallet, men mye gikk også veldig bra. Det beste var trolig bevisstheten om at noe gikk galt og at man måtte gjøre noe med det. Willoch- og Brundtland-regjeringene var, hver på sin måte, problem- og løsningsorienterte reformatorer. Sammen avregulerte de norsk økonomi, gjennomførte den største skattereformen i moderne tid og lanserte arbeidslinjen som rettesnor for arbeids- og trygdepolitikken.

Stoltenberg-regjeringen var også en reformator - i 2001. Den fortjener honnør og takk for handlingsregelen ...