Legemidler er billige i Norge, men er det en god ting?

Kronikk: Lave legemiddelpriser kan redusere insentiver for innovasjon og lanseringav legemidler i nasjonale markeder, skriver professor Kurt Brekke i K7 Bulletin tirsdag 9. november 2010.

09.11.2010 - Kurt Brekke

Norge er et av verdens rikeste land med bruttonasjonalprodukt per innbygger på 530.000 kr i 2008. Høyt inntektsnivå medfører typisk høyere priser. Mange varer og tjenester er derfor betydelig dyrere i Norge enn i andre land.

Dette er imidlertid ikke tilfellet for legemidler.

Vi har på NHH gjennomført en studie av legemiddelpriser i 10 europeiske land (SNF-rapport 08/10), hvor vi finner at bare Storbritannia har lavere priser enn Norge.

Dyrest er Irland hvor prisnivået er mer enn dobbelt så høyt som i Norge. Våre naboland har et noe høyere prisnivå, men selv små prosentvise forskjeller gir store forskjeller i kroner og øre. I Sverige var prisene ca 8 prosent høyere enn i Norge.

Med norske legemiddelutgifter på 18 mrd kr innebærer det en årlig besparelse ca 1,4 mrd kr. Eller sagt på en annen måte; en norsk "handlekurv" av legemidler ville kostet 1,4 mrd kr mer i Sverige.

Hva er så forklaringen på lave legemiddelpriser?

Den kanskje viktigste forklaringen er at man i Norge fastsetter maksimalpriser som begrenser legemiddelselskapenes mulighet til å ta ut høy avanse i det norske markedet. Maksimalprisene er fastsatt med utgangspunkt i prisene på samme produkt i utlandet og bidrar derfor til å holde prisene i Norge nede.

I tillegg er det innført tiltak for å øke etterspørselens priselastisitet og derigjennom stimulere konkurransen i markedet. Eksempler er generisk bytte - hvor apotek kan erstatte originalpreparat med billigere kopipreparat (generika) - og trinnpris - som begrenser refusjon for høyt prisede legemidler. Disse reguleringene bidrar til lave priser på legemidler og at veksten i utgifter til legemidler har flatet ut, noe som er i sterk kontrast til helsesektoren for øvrig.

Er lave legemiddelpriser bra, og i så fall for hvem? For staten som tar største delen av medisinregningen, er svaret åpenbart ja.

Offentlig utgifter til legemidler blir lavere, noe som reflekteres i at man nesten ikke har noen real vekst i legemiddelutgifter. For legemiddelprodusentene er svaret åpenbart nei ettersom de får lavere avkastning.

Lav avkastning gir svakere incentiver til innovasjon av nye og bedre legemidler. Slik sett bidrar høyinntektslandet Norge lite til forskning og utvikling av nye legemidler. Nå er det neppe et stort problem dersom kun Norge er gratispassasjer, men dersom mange land har en stram prisregulering kan dette ha negative konsekvenser for innovasjon av nye legemidler.

For konsumentene er lave legemiddelpriser bra i den forstand at de står overfor lavere egenandeler. Denne besparelsen er imidlertid begrenset ettersom man har egenandelstak som innebærer at man maksimalt betaler kr 1840 per år.

En kanskje viktigere faktor er at stram prisregulering kan innebære at det ikke er lønnsomt for legemiddelselskapene å lansere en del legemidler i små markeder som det norske, og at konsumentene dermed ikke får tilgang til nyere legemidler som har en positiv helseeffekt.

Lave legemiddelpriser innbærer altså kostnadsbesparelser, men kan samtidig redusere incentiver for innovasjon og lansering av legemidler i nasjonale markeder. Den samfunnsøkonomiske effekten er derfor høyst uklar.