Vulgærkeynesianisme

Kommentar: Den norske velferdsstats mest ivrige beundrere synes lite bevisst på hva som har gjort den mulig, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i en kommentar publisert på E24.no 24. mai.

25.05.2010 - Hallvard Lyssand

John Maynard Keynes var en stilist av rang. Mange av hans formuleringer er blitt klassiske. Som for eksempel den at det praktiske livets menn som tror seg immune mot akademisk innflytelse som oftest er under innflytelse av en for lengst avdød akademisk skribent. Den avdøde skribent i særklasse har lenge vært Keynes selv.

En ting de praktiske livets menn, politikere i særdeleshet, har fått med seg fra Keynes er at underskudd i statsfinansene for å sikre arbeidsplasser er helt allright. Det har de da også gjort til gagns. Denne forstilling har til og med nådd opp til økonomer i Nobelklassen. Arbeidsplasser fremfor alt, sier de; underskuddet er det ikke så nøye med, ikke akkurat nu i alle fall.

Det er imidlertid en rekke forutsetninger som må være oppfylt for at offentlige underskudd skal være forsvarlige, om enn aldri for et så edelt formål. La oss gå tilbake til Keynes egen tid og skriverier. «Effektiv efterspørsel» og «spareparadokset» er to sentrale keynesianske begreper.

Sparing er efterspørsel efter goder i fremtiden, men den er ineffektiv, det er ingen som produserer goder nu for å tifredsstille en pensjonærs efterspørsel om noen tiår. Eneste måten den kan bli effektiv er om den omvandles til efterspørsel efter investeringsvarer her og nu.

Men om ikke kapitalistenes «animal spirits» (en annen keynesiansk klassiker) er på hugget, forsvinner kjøpekraft fra økonomien, og vi kan ende opp med spareparadokset hvor produksjon og sysselsetting minsker fordi folk sparer mer.

Hva er da mer innlysende enn at det offentlige i en slik situasjon bør låne de penger som folk har spart og gjennomføre nyttige ting som sysselsetter folk og skaper inntekt?

Her var Keynes litt uforsiktig og nevnte at man godt kunne sette folk til å grave hull i bakken for så å fylle dem igjen. Det var et litt uheldig retorisk knep; heldigvis finnes det som oftest mer nyttige formål for å sette folk i arbeide.

I Keynes egen tid var privat sparing betydelig og ble sett på som en dyd; det fantes penger for det offentlige å låne. Den virkelighet mange land i dag står overfor er ganske annerledes.

Det er ikke slik at vi har et stort overskudd av privat sparing som venter på å bli omgjort til effektive efterspørsel; i mange land har den private sparing vært liten eller kanskje endog negativ i en rekke år. Dette er tilfellet både for USA og den siste tids prügelknabe, Hellas.

I tillegg har regjeringene i disse landene drevet med underskudd i offentlige finanser i mange år før nedgangskonjunkturen rammet dem. De har med andre levd over evne og finansiert det ved å låne penger i utlandet. Sånt går ikke i det lange løp; spørsmålet er bare om det hele blir reversert i ordnete former. I Hellas har det ikke vært en særlig velordnet prosess så langt, og vi har ikke sett slutten på den.

Den siste tidens begivenheter i Hellas har demonstrert til det fulle at lån til uansvarlige stater er like subprime som lån til individer som ikke er i stand til å betjene gjelden på de boliger de har kjøpt. Plutselig oppdager bankene at de sitter med lån som skyldneren ikke er i stand til å betjene og som de ikke vil få tilbakebetalt fullt ut.

Slike gjeldsbrev går det ikke så lett å kvitte seg med, og en finansinstitusjon som sitter med disse søppelpapirene får problemer med å ta opp lån til den daglige drift. Så har vi det gående, banker går over ende og tar med seg andre i dragsuget. Tyskerne får rase så meget de vil over korrupsjonen og latskapen i Hellas, men krisehjelpen til Hellas var kanskje like meget en krisehjelp til tyske og andre europeiske banker.

Denne virkelighet synes fjernt fra Norge. Det er den også. På det er det en enkel forklaring; inntekter fra olje og gass. Det er disse som gjør det mulig å unngå den opprydding i de offentlige finanser som andre land, også våre naboer, er nødt til å foreta.

På ett vis er dette beklagelig; vi hadde trengt en skikkelig opprydding i de offentlige finanser. Den later til å la vente på seg.

I mellomtiden lever vi med det paradoks at den norske velferdsstats mest ivrige beundrere synes lite bevisst på hva som har gjort den mulig.