Presselobby

Innlegg: Presset fra køen av lobbyister krever at mediestøtteutvalget har en prinsipiell tilnærming til hvor markedssvikten i mediebransjen ligger. Ellers kan utvalget lett bli forledet til å forsinke et teknologiskift istedenfor å bidra til økt produksjon av journalistikk, skriver professor Jarle Møen ved Institutt for foretaksøkonomi i et innlegg publisert i Dagens Næringsliv 11. mai.

11.05.2010 - Jarle Møen

Norske aviser sliter. De er i godt selskap. 2010-utgaven av den årlige tilstandsrapporten for amerikanske nyhetsmedier anslår at 30 prosent av budsjettet til reportasjejournalistikk har forsvunnet på tre år.

Annonsekronene vandrer til internett, med Google som den store vinneren. Men Google har ikke redusert samfunnets behov for kvalitetsjournalistikk. Internasjonalt vokser det fram en erkjennelse av at offentlig støtte til journalistikk blir avgjørende for framtidens mediestruktur.

I Norge surrer lobbyistene alt rundt honningkrukken. Det kan lett ende med ordninger som hindrer innovasjon.

Mediestøtteutvalget som ble oppnevnt i fjor høst, skal foreta en helhetlig vurdering av pressestøtten og momsfritaket. De økonomiske virkemidlene overfor pressen ble utformet på 60-tallet og er ikke vesentlig endret siden. Det norske mediebildet, derimot, er totalt forandret.

Ett utviklingstrekk er at medier som kvalifiserer for pressestøtte og momsfritak innholdsmessig skiller seg mindre og mindre fra medier som ikke gjør det. Et annet utviklingstrekk er at nettavisene har tatt et dødsgrep på papiravisene - uten selv å ha oppnådd en lønnsomhet som kan finansiere tunge journalistiske prosjekter.

Journalister er kunnskapsprodusenter. Hovedbegrunnelsen for offentlig støtte til kunnskapsproduksjon er at de som frembringer ny kunnskap sjelden får hele gevinsten. Denne markedssvikten kan løses ved at det offentlige selv tar ansvar for å organisere kunnskapsproduksjonen eller ved at det offentlige gir subsidier til produksjon i privat regi.

Det er fullt mulig å se for seg fullfinansiert offentlig journalistikk - NRK er et prominent eksempel på det - men det er neppe ønskelig at dette blir den dominerende modellen. Et sterkt innslag av private aktører sikrer uavhengighet, gir dynamikk i markedet og disiplinerer pressen til å skrive om saker som opptar den jevne leser. Det taler for en videreføring av dagens hovedlinje, som er å støtte private mediebedrifter.

Erfaringer med subsidier til forskning og utvikling viser at subsidieprogrammer er sårbare for lobbyisme og har lett for å virke konserverende. Nye teknologiske plattformer har få talsmenn, mens etablerte plattformer har bransjeforeninger, erfaring med støtteordningene og ikke minst kontakter blant politikere og i virkemiddelapparatet. Disse kontaktene bruker de ikke til å fremme nyskapinger som truer deres egen stilling.

Da mediestøtteutvalget hadde sin første, åpne høring, var utfallet ganske forutsigbart. De som i dag mottar mest støtte, var minst villige til å endre prinsippene for framtidig støtte. Dette er tunge aktører med stor innflytelse. Når teknologien er i rask endring, kan dessuten virkemiddelapparatet selv ha problemer med å henge med på utviklingen.

Slik «institusjonell treghet» kombinert med lobbyisme har vært brukt som forklaring på at Norsk Data var den største mottakeren av offentlige forskningssubsidier i årene fram mot konkursen. Kanskje er papiravisene vår tids integrerte datamaskiner?

Lobbyproblemet forsterkes av at eiere av gamle teknologiplattformer har spesielt mye å tjene på å investere i påvirkning. Det skjer ikke nyetablering i næringer med lav lønnsomhet. Dermed kommer hele gevinsten av det bedriftene oppnår ved lobbyisme dem selv til gode. I nye og dynamiske næringer, derimot, må eksisterende bedrifter dele eventuelle gevinster med dem som strømmer til. I tillegg har politikere en hang til å ville redde truede arbeidsplasser og gamle flaggskip, heller enn å gi gode rammevilkår for nyetableringer og innovasjon.

Presset fra køen av lobbyister krever at mediestøtteutvalget har en prinsipiell tilnærming til hvor markedssvikten i mediebransjen ligger. Ellers kan utvalget lett bli forledet til å forsinke et teknologiskift istedenfor å bidra til økt produksjon av journalistikk. Framtidens pressestøtte bør ikke legge begrensninger på salgsform, utgivelsesfrekvens eller bruk av internett framfor papir.