Forurenseren skal betale

Innlegg: BP skal rette opp og betale for skadene i Mexicogulfen, sier president Obama. Verdens kullkraftverk må få hjelp fra det norske folk for å bli rene, sier statsminister Stoltenberg. Han burde vært mer enig med Obama,
skriver Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 29.06.2010.

07.06.2010 - Gunnar Eskeland

Det er to viktige forskjeller mellom disse to miljøproblemene.

• Oljeutslippene i Mexico-gulfen burde ikke skjedd, men skjer, med en lav sannsynlighet som oljeselskapet er best plassert til å påvirke. På grunn av dette har samfunnet liten mulighet til å påvirke slik skade uten - så å si - å la skaden ramme de ansvarlige.
• Klimagassutslipp, fra for eksempel kullkraft, er en konsekvens som er like forutsigbar for storsamfunnet som for operatøren. Forebyggende handlinger kan vurderes i forkant, og nesten like gjerne ved statsministerens frokostbord som ute ved pumpene i skjærgården.

Det er litt farlig å følge tankegangen inn i rettstradisjonen, men viktig likevel: I et tilfelle som «ikke burde skjedd» kan man behøve å «straffe» den ansvarlige med mer enn den skade som er utøvd. Hvorfor? En grunn er at du kunne vært heldig i din uansvarlighet, slik at den ikke resulterte i skade, eller at samfunnet mislyktes i å plassere ansvaret hos deg. For at du likevel skal legge tilstrekkelig vekt på skadeforebygging, må straffen være hard.

Dette er konsekvenser som følger av insentivtankegang. Det finnes en alternativ forklaring, i en mer klassisk politisk forståelse, hos Niccolo Machiavelli og Johan Herman Wessel. Her er herskeren - Staten - truet av folkets harme når noen har voldt stor skade. Et system som straffer, blir da en stabilitetsmekanisme, en lynavleder, som bidrar til å sikre statsmakten.

Vi ser nok dette også i USAs medier: Presidentens harme og formaninger overfor oljeselskapet avleder kritikk rundt statsmaktens ansvar. Dessverre har det kommet frem at statsmakten ikke har lykkes helt i å gi offentlige kontrollører uavhengighet og avstand.

En annen viktig forskjell er at Mexicogulfen er et «lokalt» system: én stat kan verne miljøet. Klimagassutslipp påvirker det globale miljøet, og det globale miljøet hjelpes ikke stort av at forurenseren betaler i én del av verden hvis utslippene flyttes til en annen. Industrien har derfor et tilsynelatende godt argument for å slippe å betale - den vil hjelpes med å rense og vil ha gratis kvoter.

Samtidig får statsledere i den villige delen av kloden - Norge - et mulig argument for å redde verden: Økt landtilslutning til klimasamarbeid krever at noen viser vei, om ikke til månen så til karbonslank kraft.

Økonomers dom over gratiskvoter er dessverre ganske hard, og politikerne begynner å lytte. EU ser at industrifluktargumentet ikke er så tvingende, i hvert fall ikke for skjermede industrier slik som kraftproduksjon.

Kostnadene ved utslippsreduksjoner i Europa kan bli veldig høye hvis vi skal subsidiere overgangen heller enn å la kvotekostnader og energipriser drive den frem.

Like unison og hard er ikke økonomers dom over statlig støtte til teknologisatsing, som karbonfangst. Insentivtankegang tilsier at i en verden uten global tilslutning og med tunge subsidier i energisystemene, blir profittmotivert teknologisatsing for lav, og bør støttes.

Men det er fristende, som i Louisiana-eksemplet ovenfor, også å søke til klassisk politisk teori for å tolke statens handlinger. Hvis politikerne har vanskelig for å plassere ansvar for et problem der det hører hjemme - det skorter jo ikke bare på mot, men også på globalt samarbeid - så kan man forstå statlige satsinger.

Om støtten til prosjektet bidrar til statsmaktens opprettholdelse ved å svekke kritikken og stille politikerne i et bedre lys, diskvalifiserer ikke prosjektet.