Euroen mot stupet?

Kommentar: Det er ingen mangel på spådommer om euroens snarlige død, skriver Rögnvaldur Hannesson i sin faste kommentar i E24 torsdag 1. juli 2010.

01.07.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Mandag 28. juni erklærte Wolfgang Münchau i Financial Times at han ikke tror euroen vil vare dette tiåret ut og opplyser samtidig at finansfolk han har snakket med tror dens endelikt er enda nærmere. Samme dag siterer Aftenposten en tidligere sjef for den danske sentralbank, som «spår eurodød».

Monn tro det? Disse spådommer er utløst av de gjeldsproblemer Hellas og andre «Club Med» land har pådradd seg. Men vil disse problemene i seg selv føre euroen ned i avgrunnen? Det måtte helst skje hvis den europeiske sentralbank lar seg overstyre av politikere og kjøper gjeldspapirer fra stater som ikke er i stand til å betale for seg. Den «redningspakken» som den greske gjeldskrise utløste er således ikke nødvendigvis den redning for euroen som europeiske politikere har gitt uttrykk for, men heller det motsatte. Dette er heller ikke en redningspakke for grekerne, men for tyske og franske banker som har lånt penger til Hellas.

Noen av dem som tror at «Club Med» sin gjeldskrise skal føre til euroens endelikt mener at det vil skje ved at de gjeldstyngede land gir opp euroen og gjeninnfører sine gamle valutaer. Vi kjenner alle til mekanismen hvor et land som har en egen valuta gjenoppretter sin konkurransedyktighet ved å devaluere den; den fremgangsmåten ble flittig brukt i Norge frem til 1986. Det er imidlertid noe ganske annet enn i samme øyemed å innføre en valuta man ikke lenger har. Hvem tror man vil konvertere kontanter og innskudd i euro til en valuta som fra starten av er ment å miste sin verdi? Den slags lar seg i hvert fall ikke forene med frie kapitalbevegelser. Fjerner man dem, har man tatt et stort skritt mot avvikling av selve EU.

Forskjellen mellom å devaluere seg ut av problemer og å direkte redusere lønn og offentlige ytelser ligger ikke i at lønn og ytelser i realiteten blir annerledes. Den ligger i at ved inflasjon og devaluering stjeler man penger fra dem som sparer og lar låntakere betale med cent for de euro de har fått, mens i det andre tilfellet får låntakerne selv ta støtet hvis inntektene deres eller panteverdien faller.

Devalueringsmetoden fungerte så lenge man kunne flå sine egne sparere, bortsett fra at efterhvert gjennomskuet til og med de sløveste dette trikset og sluttet å spare. Devalueringsmetoden er neppe mer moralsk høytstående enn den andre. Dessuten vil nok de utenlandske banker som har lånt penger til grekere eller andre neppe gå med på å konvertere gjelden til en valuta de vet vil falle i verdi, så innføring av en ny valuta vil ikke løse så mange problemer likevel.

Da er det mer sannsynlig at Tyskland ensidig trekker seg ut av eurosamarbeidet. Det vil ikke by på problemer å omdefinere tyske lån til en gjenopprettet tysk mark, gitt det rykte Tyskland har skaffet seg. Den tyske mark vil forventes å øke i verdi i forhold til euro, som vil synke hen til å bli søppelvaluta i regi av «Club Med». En slik handling fra Tysklands side ville imidlertid godt kunne bli begynnelsen på selve EUs endelikt.

Heller enn å forberede oss på at euroen forsvinner, bør vi kanskje forberede oss på den eventualitet at stater kan gå konkurs, akkurat som huseiere som har tatt opp lån de ikke er i stand til å betjene. Dette kunne bli en ønskelig mekanisme for å sette en stopper for staters ekstravaganse og gi den fiskale disiplin som så åpenbart mangler i mange land. At regjeringer blir nødt til å kutte i utbetalinger de ellers har forpliktet seg til burde øke bevisstheten blant politikere og velgere om at noe reelt må gjøres med det offentliges inntekts- og utgiftsposter, selv om det alltid vil være noen pøbler som farter rundt i gatene med steinkast og ildspåsettelse. Bankene måtte belage seg på å eventuelt oppta gjeldsforhandlinger med uansvarlige regjeringer og dermed bli tilsvarende tilbakeholdne med å låne penger til dem som ikke fører en troverdig politikk.

Midt oppe i dette kunne euroen fortsette å tjene som middel for betalinger og oppbevaring av verdier. Alt som trengs for det er en troverdig pengepolitikk fra den europeiske sentralbank. Dermed ville tilliten til euroen bevares samtidig som ansvaret for ekstravagante statsfinanser og lønnsøkninger det ikke dekning for legges dit det hører hjemme, hos politikere og fagforeninger i de angjeldende land.