Wikinkontinens

Kommentar: Vi klarer nok utmerket å leve uten de avsløringer som Wikileaks er blitt berømt for, skriver E24-spaltist Rögnvaldur Hanesson.

13.12.2010 - Rôgnvaldur Hannesson

De siste ukene har lekkasjer av fortrolige rapporter fra amerikanske diplomater fylt verdenspressen. Jeg var tilfeldigvis i India da flommen begynte.

Indiske aviser var naturlig nok opptatt av stoff som vedrørte indisk-amerikanske eller pakistansk-amerikanske relasjoner, akkurat som norske aviser har vært opptatt av det som vedrører norsk-amerikanske relasjoner. Det var liten overlapping i dekning av indiske og norske aviser; det var nok å ta av.

Disse lekkasjene er formidlet av det beryktede nettstedet Wikileaks. Beryktede? Er det da ikke en god ting å avsløre det som sies i stormaktspolitikken under forhold da man tror man kan være ærlig og åpenhjertig? Vil ikke det rense luften og føre til at vi blir bedre informert om staters virkelige motiver?

Vi vet jo alle at staters offisielle talsmenn og ditto kvinner er kjøpt og betalt for å forvrenge og direkte lyve om ting for at arbeidsgiverens utenrikspolitikk skal fremstå som noe annet og mer smakelig enn den er. Vi kjenner igjen den prosessen fra diverse informasjonsdirektører i norske bedrifter og offentlige etater. Selv pleier jeg å lukke ørene godt når jeg hører noen bli presentert som informasjonsdirektør.

Noen informasjon må holdes hemmelig; alt kan ikke foregå i full åpenhet.

Nei, det er ikke nødvendigvis noen god ting å gjengi fortrolige rapporter fra diplomater eller andre utsendte. Noen informasjon må holdes hemmelig; alt kan ikke foregå i full åpenhet. Det sier seg selv at informasjon om for eksempel terroristnettverk ikke kan offentliggjøres; dels ville den bli verdiløs, dels ville det risikere informantenes fortsatte samarbeid og endog eksistens.

Alt tyder på at de har godt oppblåste ego og en tilhørende trang til berømmelse.

Mye nyttig informasjon ville nok ikke fremkomme uten beskyttelse av kilder. Få vet det bedre enn nettopp journalister. De har da også sine egne regler, skrevne og uskrevne, for beskyttelse av kilder. Det opphavsmennene til Wikileaks først og fremst kommer til å oppnå med sin virksomhet er at mindre informasjon kommer frem og i hvert fall ikke settes på papiret.

Sånn sett kan konsekvensene bli som av en offentlighetslov som krever at all nedskrevet informasjon blir alment tilgjengelig; det fører til at mindre blir nedtegnet og mer hvisket i korridorer og møterom.

Vi klarer nok utmerket å leve uten de avsløringer som Wikileaks er blitt berømt for.

Noen ser på folkene bak Wikileaks som edle riddere i almenhetens tjeneste. Kanskje ser de sånn på seg selv, men alt tyder på at de har godt oppblåste ego og en tilhørende trang til berømmelse.

Underveis tjener de en slant eller to på sin virksomhet. Men de er langt fra å gjøre verden til et tryggere eller et bedre sted å være.

Det de helst oppnår er å begrense tilgang til informasjon og forhindre fortrolige samtaler og rapportering i utenrikstjenesten. De pikante detaljer som avsløres er en utilstrekkelig kompenasjon for den ødeleggende langtidsvirkningen av ikke å kunne føre fortrolige samtaler eller avgi fortrolige rapporter.

Vi klarer nok utmerket å leve uten de avsløringer som Wikileaks er blitt berømt for. Vi vet alle at stater, og endog bedrifter og etater, tilrettelegger informasjon for å fremstå i mest mulig gunstig lys. Til det må vi ta våre egne forholdsregler og se bak teppet av desinformasjon som best vi evner.

Det må vi fortsette med uansett hva som skjer med Wikileaks og den slags virksomhet. Men vi taper alle på at mindre fortrolig informasjon blir formidlet til dem som på våre vegne skal ta viktige avgjørelser.