Fredspris til besvær

Kommentar: Å dele ut fredsprisen er ingen lett oppgave. Skulle noen fortjene den prisen måtte det være atombombens fedre, skriver Rögnvaldur Hannesson i E24 torsdag 9 desember 2010.

09.12.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Under studentdemonstrasjonene i Beijing 1989 besøkte generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistparti, Mikhail Gorbachev, Kina. Det sammentreffet førte til at vestlige media dekket demonstrasjonene meget grundig. Vestlige tv-selskaper hadde fått tillatelse til å rigge opp sitt utstyr på Den himmelske freds plass for å dekke velkomstseremonien. I stedet ble plassen inntatt av demonstrerende studenter. De ble et begjærlig scoop for tv-selskapene, men velkomstseremonien ble avlyst.

Noen fant denne episoden forsmedelig for kineserne. Her møtte de forstokkede gamlinger i det kinesiske kommunistparti generalsekretær Gorbachev, som åpenbart var på parti med fremtiden. Hadde han ikke innført demokrati i Sovjetunionen og innledet økonomiske reformer? Riktignok hadde kineserne begynt med økonomiske reformer ti år tidligere, men demokratiet var det verre med.

Komitéen deler ut fredspris til folk de synes er kjekke og i tråd med deres verdensanskuelse

Andre hadde en mistanke om at Gorbie kunne ha begynt i gal ende. Å innføre demokrati i et land hvor økonomien går fra galt til verre er risikabelt. Det fikk man til fulle erfare i det tidligere Sovjet. De første årene efter Sovjetsamveldets sammenbrudd betød kaos og tiltakende fattigdom for mange, antakelig flertallet av befolkningen. Og demokratiet endte i en autoritær stat med et solid innslag av korrupsjon, leiemordere og utvidete fullmakter til de hemmelige tjenester.

«Skyt», sa Deng Xiaoping. «Å skyte én er å advare hundre.» Skutt ble det. Og siden har det ikke vært noen demonstrasjoner på Den himmelske freds plass.

Med økonomien har det bare gått oppover, i motsetning til de tidligere Sovjetstater. Men demokratiet lar fortsatt vente på seg i Kina. Det spørs hvor mange kinesere som savner det.

Blant dem som savner demokratiet i Kina er den norske Nobelkomité. Den har hatt for vane ganske lenge nu å dele ut Nobels fredspris til folk de synes er kjekke og i tråd med deres verdensanskuelse. Hva de har gjort for verdensfreden er mer diffust.

I fjor var det Obama. Han hadde ikke fått til noe stort for freden den gangen og har ikke gjort store fremskritt i det året som er gått. I Afghanistan ruller krigen videre mot en antakelig lite ærefull avslutning. Og hva har så Liu Xiaobo gjort for verdensfreden? Heller lite. Hans gode vilje trekkes ikke i tvil, men så er han jo heller ikke i stand til å utrette noe stort.

Man kan spørre om det ville fremmet fredens sak om demonstrantene på Den himmelske freds plass hadde vunnet frem i 1989. Svaret må bli hypotetisk. Et Kina i økonomisk og politisk kaos ville ikke vært i stand til å omforme verden efter sitt eget ønske, noe det stadig rikere og sterkere Kina alt er begynt å forsøke. Kanskje det ville gavnet verdensfreden. Men indre kaos i Kina ville ikke blitt noen fredelig affære, det er nok å vise til erfaringene fra det store sprang og kulturrevolusjonen.

Å dele ut fredsprisen er ingen lett oppgave. Skulle noen fortjene den prisen måtte det være atombombens fedre. Hadde vi ikke hatt den, ville den tredje verdenskrig for lengst vært over oss. Ingen har uttrykt den saken bedre enn en amerikaner jeg overhørte på et seminar:

«The only thing that prevents a politician from sending somebody else's kid to die in a fight over some nondescript hill is the fear that the sun might be the second brightest light in the sky.»

Atombombens fedre er ikke lenger blant oss. Dessuten ville det sikkert ikke vært politisk korrekt å gi dem fredsprisen. Konfrontasjonen med de prosesser som får verden til å se ut som den gjør kan være ubehagelig. Da er det bedre å forbli i illusjonenes og mytenes drømmeverden.