Kraftlinjer i Blindleia?

Kronikk: På ett eller annet tidspunkt må det bli slutt på å behandle noe av vår flotteste natur som et fritt gode, skriver professor Victor D. Norman i en kronikk publisert i Dagens Næringsliv lørdag 21. august 2010.

23.08.2010 - Victor D. Norman

Regjeringen er blitt anklaget for dårlig taktisk-politisk håndverk i Hardanger-saken. Det er kanskje berettiget.

Det er imidlertid mye verre at regjeringen ikke har gjort den jobben det påligger en ansvarlig regjering å gjøre - nemlig å vurdere om de politiske premissene som Statnett har lagt til grunn for sine planer, er riktige og rimelige.

Personlig har jeg ingen store problemer med å følge Statnetts resonnement i saken. Gitt at det er politisk bestemt at oljevirksomheten skal elektrifiseres, gitt at det er politisk bestemt at kraftkrevende industri fortsatt skal sikres store mengder kraft, gitt at det er politisk bestemt at gasskraftverket på Mongstad bare skal gå for halv maskin, og gitt at det er politisk bestemt at Statnett ikke skal ta miljømessige hensyn hvis det koster noe, kan Statnetts konklusjon om luftspenn fra Sima til Samnanger være rimelig nok. Det er tross alt ikke Statnetts oppgave å overprøve politiske føringer.

Det er imidlertid regjeringens rett og plikt å vurdere rimeligheten av disse rammene. Det har den ikke gjort i denne saken. Den har brukt to år på å fatte en beslutning; men det eneste som er kommet ut er et ekko av Statnetts konklusjon: Kraftlinjen er nødvendig for å sikre strømforsyningen til Bergen. Ingenting tyder på at regjeringen har foretatt en substansvurdering av rammene for beslutningen. Det er mildt sagt kritikkverdig.

Regjeringen har etter min mening gjort seg skyldig i tre graverende unnlatelsessynder.

Den første er at den ikke har revurdert elektrifiseringen av sokkelen. Den løsningen som er valgt, innebærer at Sima-vannkraft som i dag går østover, og der erstatter CO2-forurensende varmekraft i eller fra utlandet, i stedet vil bli brukt i Bergen, mens Mongstad-kraft brukes til å redusere CO2-utslipp på sokkelen. Nettoeffekten blir helt sikkert varige skader på Hardanger-naturen, men neppe noen reduksjon i globale CO2 utslipp.

En statsminister som i andre sammenhenger fortjener honnør for å ha gjort seg til talsmann for at vi må legge et globalt perspektiv til grunn når det gjelder klimapolitikk, fortjener alvorlig kritikk for ikke å ha lagt et tilsvarende perspektiv til grunn i denne saken.

Den andre unnlatelsessynden er den fortsatte fredningen av kraft til kraftkrevende industri. Som økonom har jeg vanskelig for å forstå logikken i å gi elkraft til bedrifter som får mindre ut av den enn det alminnelige forbrukere gjør, men jeg kan forstå at det på politisk grunnlag allikevel kan være ting som taler for særbehandling av industrien. Selv det må imidlertid ha sin pris; og når prisen blir alvorlige inngrep i Norges kanskje flotteste natur, må man kunne kreve av regjeringen at den i det minste tar opp spørsmålet til ny vurdering. For det kan vel ikke være slik at særbehandling av kraftkrevende industri er et kategorisk imperativ?

Det man faktisk kunne hevde burde være et kategorisk imperativ, er verning av natur- og kulturmiljøet i Hardanger. Personlig ble jeg overbevist om det meningsløse i den planlagte kraftledningen da jeg i sommer forsøkte å forestille meg reaksjonene på en tilsvarende kraftledning gjennom sørlandsskjærgården. Jeg klarte det ikke. Tanken var rett og slett for absurd. Noen kunne kanskje ha kommet på en slik idé for femti år siden; men i dag ville ikke engang den mest ihuga kraftsosialist for alvor ha foreslått høyspentledninger gjennom Blindleia.

Det er verdt å merke seg at Statnett, da sjøkabelen fra Holland skulle føres i land i Fedafjorden ved Flekkefjord, valgte å føre kabelen gjennom tunnel langt opp i fjellet, for å skjule tilkoblingen og kraftspennet fra fjorden.

Sørlandsskjærgården er eventyrlig vakker. I bevaringsmessig sammenheng kan imidlertid selv ikke den måle seg med Hardanger. Til tross for det har vi tillatt oss å gjøre tildels ubotelig skade på Hardanger-naturen - Tyssestrengene, Odda og Vøringsfossen er bare tre av ofrene for hundre år med kraftakrobatikk i Hardanger. På ett eller annet tidspunkt må det bli slutt på å behandle noe av vår flotteste natur som et fritt gode.

Det er her regjeringen har sviktet mest. Den har holdt fast ved en tilnærming der naturvern bare er noe man skal ta hensyn til hvis det ikke koster for mye. Underforstått: Vi har rett til å ture frem som vi vil; men vi kan til nød ta til andre hensyn hvis det ikke for mye bry. Det minner om røykernes tradisjonelle holdning til luftkvalitet: Vi har rett til å røyke hvor og når vi vil; men vi kan saktens være villige til å åpne vinduet hvis det ikke er for kaldt ute!

Vi har fratatt røykerne eiendomsretten til luften. Det er på tide at vi fratar kraftakrobatene eiendomsretten til naturen.

Hardanger-saken handler ikke om dårlig politisk håndverk - den handler om en regjering som ikke har gjort jobben sin. Under normale politiske forhold ville en slik regjering blitt møtt med mistillit i Stortinget. Inntil det kommer, eller regjeringen tar til vettet og begynner å jobbe med saken, bør noen lenke seg fast - utenfor Statsministerens kontor!