Skjev forskerrekruttering

Forskerutdanningen oppfattes ikke som attraktiv av tilstrekkelig mange talentfulle søkere med bakgrunn fra Norge, skriver førsteamanuensis Jarle Møen i et innlegg publisert i Aftenposten 18. april.

23.04.2009 - Jarle Møen

Norge er avhengig av utenlandske søkere for å kunne rekruttere til forskerutdanningen, skriver regjeringen i stortingsmeldingen om internasjonalisering som ble lagt frem i februar.

Dette gjelder spesielt i matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag.

Regjeringen synes ikke å være bekymret over denne utviklingen, men fremhever tvert imot at en forskerutdanning med tydelig internasjonal profil vil kunne tiltrekke seg flere utenlandske søkere. Det er ukontroversielt at forskerutdanningen må ha en tydelig internasjonal profil, men ønsker regjeringen å stimulere økt avhengighet av utenlandske søkere?

Svært kostbar

Forskerutdanningen er svært kostbar og skal forsyne norsk arbeidsliv med spisskompetanse. Et innslag av utenlandske kandidater i våre doktorgradsprogram er både sunt og naturlig, men mange av disse tar med seg sin kompetanse til utlandet kort tid etter at graden er avlagt. Internasjonalisering av denne typen er ikke udelt positivt. Forskningsministeren bør spørre seg hvorfor forskerutdanningen ikke oppfattes som attraktiv av tilstrekkelig mange talentfulle søkere med bakgrunn fra Norge.

Den forrige forskningsmeldingen slo fast at lønns- og arbeidsforholdene i forskeryrket ikke kan ligge tilbake for det talentfulle kandidater kan få i alternative yrker dersom forskerkarrièren skal være attraktiv. Dette har blitt fulgt opp ved at stipendiatene som gruppe har hatt god lønnsvekst i senere år. På sentrale fagområder som medisin, teknologi, realfag, økonomi og jus er lønnsgapet til privat sektor likevel betydelig - særlig om man ser på livslønnen. Her er det mulig å gjøre mer.

Benytter ikke

Universiteter og høyskoler har et stort handlingsrom som de ikke benytter. Lønnsspennet for stipendiater går fra 353 000 til 533 000, men alminnelig praksis er å tilby laveste lovlige lønnstrinn (LLL-prinsippet!). Dersom institusjonene legger seg nærmere kandidatenes markedslønn, virker det rimelig å anta at interessen for forskerutdanningen vil endre seg. IT-faget på NTNU prøvde for noen år siden å tilby mer enn minstelønn til sine stipendiater og fikk god respons på det.

Dagens incentivsystem premierer imidlertid kvantitet i doktorgradsproduksjonen. Departementet presser på for å øke kandidatproduksjonen og gir en betydelig bonus per avhandling. Høy kvalitet gir ingen direkte uttelling. Bruker institusjonene lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg gode kandidater, vil det gå på bekostning av andre prosjekter. Det kan være unødvendig sett med institusjonenes øyne. Doktorgradsstipendiater i norske programmer har gode lønnsvilkår sammenlignet med mange andre land. Det er derfor enkelt å rekruttere utenlandske doktorgradsstipendiater til Norge.

Halvparten utlendinger

På landsbasis blir omkring 25 prosent av alle doktorgrader avlagt av utenlandske statsborgere. Bak dette gjennomsnittstallet skjuler det seg store forskjeller mellom ulike fagområder. På Universitetet i Tromsø ble det i 2007 avlagt 100 doktorgrader. Innenfor realfag og teknologi ble mer enn halvparten avlagt av utlendinger.

Forskerutdanningen er skattefinansiert. I tillegg til den store ressursinnsatsen i studiet, bruker Staten omkring to millioner kroner på lønn og sosiale kostnader per stipendiat i løpet av en fireårig tilsettingsperiode. Noe av det vitenskapelige arbeidet som stipendiatene utfører har naturligvis umiddelbar verdi for arbeidsgiver, men det ligger et sterkt element av betalt utdanning i stipendiatordningen.

Gitt en slik finansieringsmodell, kan en utvikling der utenlandske stipendiater utgjør majoriteten på viktige fagfelt, neppe være god økonomi sett med norske øyne. I 2005 hadde 39 prosent av de utenlandske statsborgerne som avla doktorgrad i Norge i årene 1999-2003 flyttet til et annet land. Dette skjedde til tross for at familietilknytning var den viktigste enkeltårsaken til at utlendinger tok norsk doktorgrad i den perioden.

Det finnes bedre måter å internasjonalisere forskerutdanningen på enn ved å «importere» utenlandske masterstudenter til å fylle opp programmene.