Tjenester en drivkraft

Det er vanskelig å forstå at tjenesteinnovasjon ikke er like avgjørende for vekst og verdiskapning som de sektorene som bare står for 22 prosent av sysselsettingen, skriver professor Leif B. Methlie ved NHH og Per E. Pedersen ved Høgskolen i Agder.

27.10.2005 - Leif B.Methlie og Per E. Pedersen

Tjenesteyting er en forsømt og understimulert næringssektor, skriver professor Leif B. Methlie i en kronikk.

I disse dager samles 150 forskere og ledere på Soria Moria til den første nordiske konferansen om tjenesteinnovasjon. Konferansen retter søkelyset mot hva som gjør tjenesteinnovasjon annerledes, og hvordan innovasjonssystemet bør innrettes for å stimulere tjenesteinnovasjon.

Kåre Valebrokk, konsernsjef i TV2, sa i et foredrag nylig: "Se på Ikea, se på Microsoft. Produserer de noe selv? Nei, de tenker kloke tanker, driver med produktutvikling, markedsføring, og er gode på logistikk. Vi må også tenke klokt. Det er av tankene vi skal leve. Slutt å si at vi ikke kan leve av å barbere hverandre. Det går utmerket godt an å leve av service; det gjør vi allerede i dag."

Til tross for at de mest avanserte økonomier i verden i økende grad, både sysselsettingsmessig og i verdiskapning, er dominert av tjenesteaktiviteter, er denne næringssektoren både forsømt og understimulert. Selv når tjenesteytelser i produksjonsvirksomheter holdes utenom, representerer tjenesteyting i Norge om lag 73 prosent av bruttoproduktet uten oljesektoren, og sysselsetter hele 78 prosent hvis vi inkluderer oljesektoren.

Myten om at tjenesteytende virksomhet er lite innovativ, har gjort at tjenesteinnovasjon har fått liten oppmerksomhet fra det offentlige. Det er vanskelig å forstå at tjenesteinnovasjon ikke er like avgjørende for vekst og verdiskapning i Norge som innovasjoner i de sektorene som står for bare 22 prosent av sysselsettingen.

Nå viser stadig flere studier at tjenestesektoren ikke generelt har lavere innovasjonsgrad enn andre næringssektorer, men den varierer sterkt mellom enkeltnæringer. Tjenesteinnovasjoner er i langt mindre grad teknologi- og FoU-drevet, selv om deler av sektoren, som IKT og tele, har relativt høy FoU-aktivitet.

Vårt offentlige virkemiddelapparat er i hovedsak innrettet mot FoU-baserte innovasjoner, og yter derfor i dag ikke den støtte til verdiskapning innen tjenesteutvikling som den samfunnsmessige betydningen av sektoren tilsier. Virkemiddelapparatet må derfor endres til å stimulere til tjenesteutvikling og tilpasses enkeltnæringenes spesielle behov.

Forskning på tjenesteinnovasjon har de senere år konsentrert seg om kunnskapsintensiv tjenesteyting, fordi det er blitt sett på som vestlige lands kilde til varige konkurransefortrinn. Nye tall fra WTO viser imidlertid at import og eksport av kunnskapsintensive tjenester øker kraftig, slik at en globalisering finner sted.

Et eksempel er indiske offshorekontrakter i IKT-sektoren, senest ved Tatas store kontrakt med Telenor. Mye av grunnen til denne utviklingen er at kunnskapsintensive tjenester også er informasjonsintensive, og stadig oftere digitaliseres.

Forskning på hvilke typer kunnskapsintensive tjenester som skaper varige fortrinn, er derfor viktig. Det er ikke gitt at Norge har de beste forutsetningene for teknologi- eller realfagsbasert kunnskapsintensiv tjenesteyting, men andre kunnskapsområder der vi har fortrinn, kan danne grunnlag for unike norske kunnskapsintensive tjenester.

Andre tjenester har fått langt mindre forskningsoppmerksomhet. Et eksempel er varehandel, som ofte betraktes som lavproduktiv og lite innovativ. I en global økonomi med fallende produksjonspriser og overproduksjon av konsumgoder er kunnskap om kunderelasjoner vel så viktig som produksjonskunnskap.

Andre eksempler er personlig tjenesteyting. Med økt mobilitet og fallende priser er tjenesteinnovasjon med økt innslag av kompetanse, tillit og kvalitet det som kan sikre konkurranseevnen. Det er også tjenestenæringer der Norden har unik kompetanse. Et eksempel er offentlig tjenesteyting. Kravene til kvalitet og effektivitet i offentlige etater som nye medlemsland i EU står overfor, gir unike muligheter for eksport av offentlige tjenester, og tjenesteinnovasjon i digital offentlig tjenesteyting kan øke potensialet ytterligere.

Vi vet allerede en del om tjenesteinnovasjoner. Blant annet vet vi at den må stimuleres på andre måter enn utvikling av fysiske produkter. Vi vet også at tjenesteinnovasjon i ulike tjenestenæringer må stimuleres på hver sine måter, og derfor må innovasjonspolitikken være åpen for å variere virkemidlene, og stille næringsspesifikke krav til søknader om støtte til tjenesteinnovasjonsprosjekter.

Samtidig er det mye vi ikke vet om tjenesteinnovasjon, og behovet for mer forskning er stort. Derfor er det spesielt prisverdig at både Norges forskningsråd, den nyutnevnte næringsministeren og aktører i virkemiddelapparatet synes å ønske økt konsentrasjon om på tjenesteinnovasjon.

Kronikken er tidligere publisert i Dagens Næringsliv