Økonomenes bidrag til miljøforskning

- Klimaproblemene er et stort, relativt nytt felt, som både er interessant og dypt alvorlig. Økonomer kan være med å analysere problemene og få oss til å forstå dem bedre, sier professor emeritus Agnar Sandmo.

26.08.2015 - Tekst: Olav Slettebø. Ill: Øyvind Lothe

Det er vanlig å si at miljøøkonomien oppsto på 60-tallet, tiåret da faget fikk egne tidsskrift, lærebøker og konferanser. Men helt tilbake til midten av 1700-tallet kan man finne økonomer som interesserer seg for miljøproblemer.

Utilsiktede effekter

I en ny artikkel tar professor emeritus Agnar Sandmo for seg de tidlige bidragsyterne.

- Nå som fagområdet er vel etablert, kan vi se tilbake og si: Her ligger spirene, sier Sandmo.

Den første tenkeren Sandmo nevner, er franskmannen Nicolas de Condorcet (1743-1794). Han er mest kjent for paradokset om stemmegivning, som overhodet ikke har med miljø å gjøre.

Mindre kjent er det at han var en pioner i beskrivelsen av eksternaliteter, et fundamentalt miljøøkonomisk begrep som betyr utilsiktede effekter av økonomisk aktivitet.

- Condorcet er opptatt av eiendomsretten, men mener at det finnes tilfeller der man kan begrense den. Han argumenterer for at det er legitimt å stenge en fabrikk som forverrer luftkvaliteten, fordi slik inngripen bidrar til det felles beste for samfunnet, sier Sandmo.

Condorcet omtaler imidlertid ikke verktøy som kvoter, reguleringer eller avgifter.

- Mange av virkemidlene vi i dag ser på som praktiske for å fremme miljøhensyn, var administrativt vanskelige på den tiden. Det kreves jo et stort apparat for å gjennomføre kontroller eller utstede bøter, sier Sandmo.

Miljø ikke del av faget

En del av de etterfølgende klassiske økonomene, som Thomas Malthus og David Ricardo, berørte miljøspørsmål ganske indirekte. John Stuart Mill, kjent for sine diskusjoner om grenser for statlig inngripen, mente at staten må ta ansvar for å bevare naturen. Men heller ikke han forsøkte å analysere miljøspørsmål ved hjelp av økonomisk teori.

- Hvorfor begynte ikke ballen å rulle etter Condorcet?

- Det er flere grunner til det. Etter hvert som samfunnsøkonomi ble etablert utover 1800-tallet, tenkte nok ikke økonomene at miljø var en naturlig del av faget. Dessuten tok det en stund å utvikle nødvendige verktøy for å analysere miljøspørsmål.

Professor emeritus Agnar Sandmo ved Institutt for samfunnsøkonomi.

Gjennombrudd med Pigou

For eksempel var det ikke før på 1900-tallet at man hadde en systematisk forståelse for når markedet fungerer i samfunnets interesse, sier Sandmo.

Arthur C. Pigous The Economics of Welfare fra 1920 ble et stort gjennombrudd. Selv om man ser tilløp til det tidligere, er det her den virkelig blir etablert, ideen om at skatter på negative eksternaliteter faktisk kan fremme økonomisk effektivitet.

- Skattene som Pigou foreslo, kaller vi fremdeles Pigou-skatter. Her begynner vi å nærme oss moderne miljøøkonomi. Men det tok jo fremdeles litt tid. Hvis man aksepterer synspunktet om at miljøøkonomi startet i 60-årene, tok det over 40 år, sier Sandmo.

Et fag for særinger?

På tross av Pigous argumenter var det mange økonomer som ikke var overbevist om at eksterne virkninger var så viktig.

- De aksepterte nok prinsippet, men mange av eksemplene som ble brukt i den teoretiske litteraturen, var slik at man lurte på om man skulle ta dette alvorlig, sier Sandmo.

Sandmo nevner en artikkel som økonomen James Meade skrev i 1952. Meade illustrerer eksterne virkninger med en honningdyrker og en epledyrker som har eiendommer ved siden av hverandre, og det opplagt er eksterne positive virkninger mellom de to. Så diskuterer han mulige subsidier og avgifter for å øke den samlede produksjonen.

- Men … bier og epler, liksom. Er dette et sentralt samfunnsøkonomisk tema? De fleste som leste artikkelen, ville nok tenkt at dette er ganske sært og uten viktige økonomiske implikasjoner, sier Sandmo.

Færre økonomer per problem

Hadde man lest Pigous fremstillinger fra 20-årene, ville man sett at hans eksempler var av mer seriøs art, om for eksempel luftforurensning som førte til alvorlige sykdommer. Men av en eller annen grunn var heller ikke det tilstrekkelig for å vekke økonomene.

- De var opptatt av mange andre ting. På 1920-tallet var det diskusjon om monopol og ufullkommen konkurranse, så kom 30-årene med Keynes, så den annen verdenskrig. Tiden var kanskje ikke helt riktig. Det var heller ikke så mange fagøkonomer den gangen. Det var rett og slett færre økonomer per problem, sier Sandmo.

Ressursøkonomi er i dag en selvstendig retning under miljøøkonomien. Alfred Marshall hadde allerede i 1890 skrevet om overutnyttelse av fellesressurser, men de påfølgende tiårene var dette først og fremst en debatt blant biologer.

Oversett danske var ressurspioner

Så, i 1954, lanserte den kanadiske økonomen H. Scott Gordon en berømt teoretisk forklaring på overfiske. Gordon viste at gitt noen forutsetninger vil optimal fiskemengde for fiskeren være høyere enn det som er i samfunnets interesse.

- Artikkelen fikk stor innflytelse på faget. Men allerede i 1911 hadde professor Jens Warming fra Danmark kommet frem til samme innsikt som Gordon, uten å få de helt store reaksjonene, sier Sandmo.

- Hva sier det oss?

- Det kaster et interessant lys på fagets utvikling. Warming var opplagt begavet og skrev flere gode ting, men på dansk. Han ble ikke publisert og fikk ikke sirkulasjon utenfor sin nærmeste krets. Først senere har noen yngre danske økonomer oversatt artikkelen hans til engelsk, men da var Gordons arbeid for lengst ute. I dag, hvis Warming hadde funnet et slikt interessant teoretisk resultat, ville det forhåpentlig havnet i et av de internasjonale tidsskriftene. I 1911 var ikke faget internasjonalisert slik det er i dag.

Pigou i større ramme

Selv ble Sandmo for alvor interessert i miljøøkonomi tidlig på 70-tallet. Til en eksamensseremoni for nye siviløkonomer, fant rektor Dag Coward ut at man burde ha en kort faglig forelesning. Temaet fikk Sandmo velge selv.

Forelesningen fikk tittelen «Samfunnet, bedriften og forurensningsproblemene». Etter dette behandlet Sandmo miljøspørsmål i mer seriøse teoretiske arbeider. Han skrev den mye siterte artikkelen Optimal Taxation in the Presence of Externalities i 1975. Her ble miljøfremmende skatter satt inn i en større ramme.

- Der Pigous analyser tok for seg et begrenset utsnitt av økonomien, forsøkte jeg å se på Pigou-skatter som del av et totalt system av skatter og avgifter, med flere funksjoner enn bare å korrigere for eksternaliteter, sier Sandmo.

Gratispassasjerproblemer

I senere tid har klimaproblemene naturlig nok blitt et hovedtema for miljøøkonomisk forskning. Siden disse problemene er globale, er de vanskelige å håndtere med tradisjonelle innsikter og verktøy fra miljøøkonomien. Pigou og hans samtidige tenkte seg én myndighet som kunne rette opp i markedssvikt ved å konstruere reguleringer og påføre skatter og avgifter.

- Men med global oppvarming finnes ikke noen slik myndighet. De enkelte land i verden er nå i samme stilling som enkeltindividene er i økonomien, med tanke på gratispassasjerproblemer. Så klimaproblemene er et stort nytt felt, som både er interessant og dypt alvorlig. Økonomer, blant mange andre, kan være med å analysere problemene og få oss til å forstå dem bedre, sier Sandmo.

Last ned artikkelen av Agnar Sandmo: "The early history of environmental economics" (www.ssrn.com).

Saken er hentet fra NHH Bulletin nr. 2/2015 (issuu).