Renteforvirring i valgkampen

Er det samarbeidsregjeringen vi kan takke for den lave renta? Vil en rødgrønn regjering gi oss rentesjokk? Valgkampen har skapt mer forvirring enn avklaring om hva som bestemmer renteutviklingen i Norge.

12.09.2005 - Kristn Risvand Mo


-La oss slå det fast med en gang. Det er Norges Bank som styrer renta, ikke de folkevalgte.

I prinsippet står sentralbanksjef Svein Gjerdrem og hovedstyret i Norges Bank fritt til å sette renta på det nivået de mener er best ut fra hovedmålet for den norske pengepolitikken, nemlig å holde inflasjonen eller prisstigningen på 2,5 prosent. Renta er Gjerdrems viktigste verktøy for å påvirke inflasjonen.

Forholdet mellom inflasjon og rente er i prinsippet enkel. En rentenedgang inviterer til økt forbruk og skaper inflasjon, på samme måte som høyere rente demper forbruket og prisveksten.

Norges Bank sin styringsrente, det vil si det bankene får i rente på sine innskudd i sentralbanken, er på to prosent. Det er samme nivå som renten i resten av Europa og betegnes som lavt. En rente på fire til fem prosent er et mer normalt nivå.

Kan påvirke indirekte
- Politikerne vil gjerne ta æren for at renta er lav, men systemet er slik at dette er overlatt til Norges Bank. De setter rentenivået ut fra et langsiktig perspektiv, sier professor i samfunnsøkonomi Jan Tore Klovland ved NHH.

Hva så med ivrige politikere som bedyrer at de vil sørge for lav rente eller advarer mot rentesjokk med ny regjering?

- Politikerne kan indirekte påvirke rentenivået ved å bruke alt for mye penger og "tvinge" sentralbanken til å sette opp renta.

Spekulativt
I følge Klovland er det spekulativt å hevde at en ny regjering vil føre til et høyere rentenivå.

Bondevikregjeringen har riktignok ført en ansvarlig politikk med et moderat forbruk, men det er godt mulig at en ny regjering vil ta inn over seg de økonomiske realitetene.

Det er en treghet i bevilgningssystemet som gjør at det lite gunstig å bruke det offentlige forbruket som motor for å skape vekst på lang sikt. Det vil føre til lavere vekst i privat sektor og mindre inntekter i statskassa.

I tillegg kommer de internasjonale konjunkturene, som påvirker Norges økonomiske situasjon i stor grad, sier Klovland.

Et godt eksempel på dette er vareimporten. Den har nemlig bidratt til at Norge har både lav rente og lav inflasjon. Dette skyldes at vi importerer stadig flere billige varer fra lavkostland.

Mens prisutviklingen på norskproduserte varer har ligget på cirka fire prosent, har importerte varer sunket i pris. Resultatet er en historisk lav inflasjon på snaue en prosent.

Renta og boligmarkedet
Et område skiller seg imidlertid ut, nemlig boligprisene. I Bergen økte boligprisene med 22 prosent i fjor. I landet for øvrig lå prisveksten på mellom 5 og 20 prosent. Dette bekymrer fagøkonomene.

- Folk med lav og middels høy inntekt tar opp for store lån og står i fare for å bruke en uforholdsmessig stor andel av inntektene til å betale lån og renter, sier Guttorm Schjelderup, professor i samfunnsøkonomi ved NHH.

- Dersom boligprisene fortsetter å stige kan vi risikere at folk blir lokket til å kjøpe alt for dyre boliger og ta opp for høye lån. I verste fall kan vi stå overfor et nytt boligkrakk, mener han.

En løsning er å sette opp renta.
- Poenget er at renta er et svært effektivt styringsverktøy og en av de viktigste driverne for utviklingen på boligmarkedet. Det er ventet at renta vil stige med 0,25 prosentpoeng denne høsten. Ved å øke renta med 0,5 prosentpoeng vil man kunne dempe veksten i boligmarkedet, mener Schjelderup.

Kan ikke sikte mot to mål
Å bruke renta primært til å styre boligprisene vil være en ny trend i rentepolitikken, mener Klovland.

- Du kan i prinsippet ikke sikte mot to mål på en gang. Norges Bank er forpliktet til å styre etter inflasjonsmålet, men det forhindrer ikke at de kan ta et blikk til siden. Man kan tenke seg et kompromiss med et noe høyere rentenivå, som vil gi en litt lavere inflasjon, men samtidig stabilisere prisene på boligmarkedet.

Lær av britene
I Storbritannia har de gjort det tilsvarende med stort hell. Da boligprisene steg kraftig i 2003 satte Bank of England opp renten med 1,25 prosent i løpet av en 9-måneders periode, stikk i strid med trenden i resten av Europa.

Renteoppgangen førte til at boligprisene over tid nærmest flatet ut. Det hadde ingen vesentlig innvirkning på veksten i samfunnet for øvrig.

- Det er nærliggende å sammenligne Norge med nettopp Storbritannia. Landet var, sammen med Sverige og etter hvert Norge, det første som innførte et eksplisitt inflasjonsmål for prispolitikken, sier Klovland.

Interessegrupper bør ligge unna
Frykten for renteoppgang og sterkere valutakurs er utbredt innen de konkurranseutsatte næringene.

- Det ligger i norsk tradisjon at organisasjonene gjerne vil ha et ord med i laget når renta settes. Vi så et eksempel på dette i sommer da LO/NHO kjørte en kampanje i media for å hindre at renta ble satt opp. Kampanjen var bygget på feilaktige premisser, mener Klovland.

- De har erfaringene fra 2002-2003 friskt i minne, da oppsigelser og manglende investeringer preget økonomien. Da lå renta tre-fire prosent over nivået i resten av Europa og valutakursen var veldig sterk.

- I dag er rentedifferansen til Europa er lik null og situasjonen en helt annen. Dessuten bør slike interessegrupper i prinsippet ikke legge seg opp i pengepolitiske beslutninger, avslutter han.

- Politikerne vil gjerne ta æren for at renta er lav, men systemet er slik at dette er overlatt til Norges Bank, mener Jan Tore Klovland.

Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive