Genistrek med bismak

Hvordan kan man få slutt på at folk snoker i skattelistene? La folk vite hvem som har søkt på dem, skriver professor Alexander Cappelen i DN.

11.09.2015 - Alexander Cappelen

På skatteetatens nettsider kan man søke i skattelistene og finne ut hva andre har hatt i inntekt og betalt i skatt. Men det er en hake: fra og med ifjor, kan den du søker på finne ut at du har søkt på dem.

Skatteetaten passer på at alle er pinlig klar over denne endringen. «Nå kan du se hvem som har søkt på deg», står det skrevet med store bokstaver både rett over og rett under linken man bruker for å søke.

Fjorårets reform har hatt en dramatisk effekt på antallet søk gjort gjennom skatteetatens sider. I 2013 ble det gjennomført 8.611.977 søk i uken umiddelbart etter at skattelistene ble lagt ut. Året etter, når ordningen med sporing av søk ble innført, falt tallet til 1.036.591. Den flodbølgen av informasjon vi fikk når skattelistene ble digitalisert og gjort tilgjengelig på internett, er blitt redusert til sjøskum.

I moderne adferdsøkonomi har bruken av såkalte «nudges», små inngrep som har stor effekt på adferd uten å begrense folks frihet, fått stor oppmerksomhet. Strategien er ikke minst populær hos politikere som er skeptiske til offentlige reguleringer.

Regelen om at folk kan se hvem som har søkt på dem i skattelistene er et skoleeksempel på en «nudge»: Uten å frata folk retten til å søke i skattelistene, har Stortinget nesten fått slutt på «skattesnoking». Dette er intet mindre enn en adferds-økonomisk genistrek.

Mange er sikkert strålende fornøyd med denne reformen fordi de tenker at folk strengt tatt ikke burde interessere seg for hva andre tjener - at de burde skamme seg hvis de snoker i andres økonomi.

Problemet er at det finnes mange gode grunner for å vite hva andre tjener. For arbeids-tagere som har lave lønninger relativt til sine kollegaer, kan for eksempel informasjonen fra de søkbare skattelistene være viktig.

Mari Rege og Ingeborg Solli har studert hva som skjedde etter at skattelistene ble gjort tilgjengelige på internett for 15 år siden. De finner at arbeidstagere som oppdaget at de hadde lavere lønn enn sine kollegaer ble mer tilbøyelig til å søke ny jobb og i snitt fikk høyere lønn.

God tilgang til informasjon om andres inntekt og formue kan også bidra til å gi folk et mer korrekt bilde av fordelingen i samfunnet. Dan Ariely og Mike Norton, som den 12. oktober skal holde foredrag på NHH, har påvist at folk systematisk tror at de reelle ulikhetene i inntekt og formue er vesentlig mindre enn de faktisk er.

Faren med Stortingets adferdsøkonomiske genistrek er at den øker dette demokratiske problemet. Nordmenn er bedre informert om de faktiske ulikhetene i samfunnet enn amerikanere, nettopp fordi vi har offentlighet rundt lønnsforhold. Men det sosiale stigmaet ved å bli oppfattet som en «snoker», fører til mindre åpenhet.

«Naming and shaming» er den moderne versjonen av gapestokken, og er ofte et effektivt virkemiddel for å begrense uønsket adferd. Søkene i skattelisten er ennå ikke offentlige for andre enn dem det blir søkt på.

Det er lett å se for seg at man kan ta strategien videre ved å offentliggjøre en liste med navn og bilde på dem som har gjort flest søk. Da vil jeg tro at man får skremt vekk de siste «skattesnokerne», men det er neppe et sånt samfunn vi ønsker oss.

Det er en ærlig sak å mene at folk ikke bør ha muligheten til å søke i skattelistene. Det er derimot ikke en ærlig sak å gjennomføre en reform som effektivt sett fratar folk denne muligheten uten å ta den politiske debatten om hvorvidt vi ønsker offentlighet rundt hva folk tjener og hva de betaler i skatt.