Versailles - et ledelsesmonument

Kommentar: Hvis du skal til Paris i sommer, må du besøke Versailles, skriver professor William Brochs-Haukedal i BT.

08.06.2015 - William Brochs-Haukedal

Det nærmer seg sommerferie, og noen av leserne vil nok ta turen innom slottet i Versailles som ligger like utenfor Paris. Det er et vakkert bygg, i en vakker park, og vel verdt et besøk en sommerdag. Men Versailles var først og fremst ledd i et ledelsesprosjekt: det var en propaganda- og maktmaskin uten like.

Ludvig XIV arvet et jaktslott i Versailles etter sin far, og transformerte det relativt beskjedne bygget til et enestående og praktfullt palass i løpet av sin regjeringstid (1643-1715). Byggingen av Versailles var i stor grad motivert av beslutningen om å kultivere det kongelige eneveldet.

Bakgrunnen for dette var et oppsplittet Frankrike med svært egenrådige aristokrater. Ludvig XIV angrep problemet ved blant annet å flytte til Versailles (1682), og å tvinge adelen og hoffet med seg.

Gjennom styrt nærhet skaffet han seg kontroll over disse konkurrerende maktpersonene. Med ulike grep gjorde han dem også avhengig av seg selv: kostnadene ved å bo på palasset var høye, samtidig som at å være i nærheten av kongen ble eneste sjansen til å sikre seg og familien lukrative titler, stillinger og «godt parti» for sønner og døtre.

I tillegg gjorde han Versailles til stedet å bli sett ved å bruke store ressurser på datidens avant garde underholdning og kulturopplevelser.

Dette siste var også en måte å styrke sitt internasjonale lederskap. Flyttingen til Versailles skjedde etter en rekke vellykkede kriger Ludvig XIV hadde ført, og som hadde styrket Frankrikes posisjon i Europa.

Nå var tiden inne for å etablere Frankrike også som kulturell stormakt. Arkitektur, landskapsutforming, musikk, dans, teater, litteratur og malerkunst - alt dette ble dyrket på slottet og vist frem for all verdens ambassadører.

Kongen hadde personlige anlegg for dette og lyktes med å skape det mange oppfatter som en gullalder for fransk kultur. Solkongen, som han ble kjent som, brukte Versailles til å iscenesette seg selv og Frankrike som Europas (i egne øyne verdens) sentrum. De fysiske omgivelsene skal ikke undervurderes i etableringen av et lederskap.

Men Versailles var også en økonomisk ressurs. Vanligvis vektlegges overfloden og kostnadene, men bildet er mer sammensatt. Byggekostnadene er vurdert til ca. 15 milliarder dagens norske kroner (ca. fire norske operabygg), og vedlikeholdet til mellom ti og tyve prosent av det årlige nasjonalbudsjettet.

Det var imidlertid krigene som utgjorde den største utgiften, og Versailles stimulerte tross alt verdiskapingen på flere plan.

Fransk industri og arbeidskraft ble prioritert både i bygging og drift. I tillegg medførte palasset teknologisk og kunstnerisk innovasjon på grunn av ønsket om å gjøre inntrykk. På denne måten ble bygget en økonomisk drivkraft i den franske økonomien på en måte som Keynes ville gjenkjent: stimuler offentlig forbruk for å sparke økonomien i gang.

Videre befant det seg til enhver tid rundt 15.000 personer på palasset. Alle disse trengte mat, transport, brensel og alt mulig annet. Dermed vokste byen Versailles opp med husholdninger som levde av sin store nabo. Det eksisterer fremdeles velrenommerte bedrifter som startet med å være leverandør til Versailles.

Når det gjelder overfloden av mat, så vet vi at også dette skapte handel: utvalgte personer skaffet seg retten til å overta det som ble til overs. Dette ble så solgt videre med fortjeneste i flere ledd både internt og til slutt i byen.

Versailles innebar også en omfordeling av rikdom. Adelen måtte f.eks. bruke av sin kapital for å klare leien. I tillegg kom formidable kostnader til klær, kjøp og drift av stillinger, lønn til tjenere, deltakelse på kulturelle tilstelninger mm.

Pengene havnet i kongens lomme som så brukte dem på kriger og videreutvikling av Versailles. Dette innebar igjen mer penger til næringslivet og så videre. Kongen og rådgiveren Colbert etablerte dessuten et system for skatteinnkreving, og som hadde samme effekt.

Likevel falmet Solkongens glans: han reparerte først et forgjeldet Frankrike men forlot det likevel bankerott. Noen gir Versailles skylden, men problemet var kostbare kriger og en lukket økonomi uten bærekraft. Palasset fungerte som ledelsesplattform, men lederstilen gikk ut på dato.

Kommentaren var på trykk i BT 7. juni.