Uroen etter Robin Schaefer

Kronikk: Om Justisdepartementet trår feil i Monika-saken nå, faller hele politireformen, skriver universitetslektor Birthe Eriksen i Bergens Tidende.

30.06.2015 - Birthe Eriksen

«Dersom det stemmer det du sier, er dette alvorlig. Jeg skal tenke over hvordan dette best kan undersøkes nærmere og komme tilbake til deg snarest. Tusen takk for at du sa ifra!»

Med en så enkel reaksjon, kan en arbeidsgiver sikre arbeidstakers særskilte varslervern. Det forutsettes selvsagt at varselet undersøkes og følges opp, samt at arbeidstaker beskyttes mot enhver form for sanksjonering. Slik hindres konflikt og ressurskrevende granskninger for å plassere ansvar i etterkant.

Politiets forvaltning av makt er et samfunnsoppdrag. Både borgerne og ansatte må kunne legge til grunn at det i ledelsen råder en åpenhet og ønske om å motta kritisk informasjon. Ved Hordaland politikammer har det dessverre vist seg at det ikke er så lett å bære frem kritikk.

Fougner-rapporten bør ryste de involverte parter, herunder Justisdepartementets øverste ledelse. Saken ved Hordaland politidistrikt kan ikke pulveriseres til en håndfull personalsaker som ansvarlige politikere kan definere utenfor eget ansvarsområde. Håndteringen av Schaefers sak må forstås som symptom på alvorlige og underliggende utfordringer i ledelseskulturen.

Det er nettopp dette de senere varslene handler om. HMS-rådgiveren varslet blant annet om manglende ivaretakelse av HMS-krav. De to politijuristene varslet om ukultur og destruktiv ledelse. Dette kan forklare hvorfor ledelsen håndterte Schaefers varsel så dårlig.

At det eksisterer misforståtte holdninger og verdier i deler av etaten, er det dessverre heller ikke tvil om. For ansvarlige myndigheter blir jobben nå å gjøre det klart at det ikke er plass til disse.

Det kan trolig trekkes en tråd mellom sakene ved Hordaland politikammer, via høringsuttalelsene statsadvokaten i Rogaland som kritiserte Schaefers varsling, beredskapssjefens defensive uttalelser overfor Riksrevisjonens kritiske funn og tilbake til Gjørv-kommisjonens rapport.

Det er åpenbart at ledelse og organisasjonskultur blir den mest kritiske suksessfaktoren for å lykkes med politireformen.

Fougner-rapporten bygger på en moden forståelse av hvilke krav arbeidsmiljøloven stiller til en arbeidsgiver som mottar et varsel om kritikkverdige forhold.

Den avfeier synsingen som har kommet til uttrykk i mediene, både om hva som representerer et alvorlig kritikkverdig forhold og hvilken sårbar situasjon en arbeidstaker som varsler befinner seg i. Og ikke minst at prosessen en varsler utsettes for, må ses i sammenheng, ikke oppstykket i enkeltepisoder.

Den viser hvor skadelige subtile sanksjoner som isolasjon og marginalisering er. Arbeidsgiver har et ansvar for å risikovurdere varslerens situasjon og sikre beskyttelse deretter.

Rapporten avviser resolutt at det er opp til arbeidsgiver å «gi» noen varslerstatus. Varslervernet følger direkte av arbeidsmiljøloven, Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonen. Når vernet ikke ivaretas, blir varsleren selv og ikke forholdet han varslet om, problemet.

Det var en lettelse for mange at Justisdepartementet til slutt gikk aktivt inn i og tok eierskap til saken. Det har vært uforståelig hvordan den lokale politiledelsen med åpne øyne har valgt å ignorere gjentatte oppfordringer og muligheter til å stanse eskaleringen i konflikten. Det var lenge mulig å få saken på rett spor, dersom ledelsen hadde lyttet til stemmene som viste vei til alternative handlinger.

Politidirektoratet ivaretok heller ikke sitt ansvar der organet trådte inn som overordnet organ. Istedenfor å gi varslerne rettsvern da ledelsen ved politikammeret sviktet, bidro de selv til den systematiske gjengjeldelsen overfor Schaefer og de andre varslerne. Til slutt var det kun Justisdepartementet - og offentligheten, igjen.

Det er synd at Fougner-utvalgets mandat ikke har omfattet å ta stilling til samtlige varsleres rettsstilling. Det grenset til det absurde å bevitne at det samme mønsteret av defensive unngåelser og sanksjonering som Schaefer opplevde, synes å følge de øvrige varslerne. Det disse utsettes for er vel så alvorlig. Handlingene fremstår som direkte angrep i en situasjon der ledelsen burde ha lært av Schaefer sin sak.

Justisdepartementet kan derfor ikke slippe tak i eierskapet de nå har tatt til saken. Både varslernes rettsvern og likhetshensynet tilsier at Justisdepartementet må forsikre seg om at de øvrige varslerne oppnår det samme, selvsagte rettsvernet som Robin Schaefer nå endelig ser ut til å få. Det er ikke grunnlag for tillit til at ledelsen plutselig nå skal evne å ivareta disse. Ingenting tyder på at ansvaret for de øvrige varslerne er erkjent av den ansvarlige ledelsen.

Ansvaret for å sikre habile og objektive saksbehandlingsprosesser må derfor hvile på Justisdepartementet. Sakene må løftes bort fra personene som varslene handler om. De institusjonaliserte interessekonfliktene ved politidistriktet har etter min mening forårsaket mye av eskaleringen i konflikten.

Sakskomplekset som har vokst i omfang og alvorlighet, viser med all sin tydelighet at det særskilte rettsvernet som budbringere av samfunnskritisk informasjon etter loven skal ha, langt fra er godt nok. Det er derfor betryggende at Arbeidsdepartementets pågående evaluering av varslervernet synes å trekke ut i tid, slik at de kan se til erfaringene fra Monika-saken.

Varsling må forstås som noe mer enn et spørsmål om arbeidstakers ytringsfrihet og lojalitetsplikt. Varsling forebygger og avdekker kritikkverdige forhold ved at personer som har myndighet til å rette opp i saken får vite om det som skjer.

t reelt rettsvern for arbeidstakere som påtar seg risikoen ved å varsle, er selve forutsetningen for at varsling fungerer som en effektiv reguleringsmekanisme. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen advarer om at et mangelfullt rettsvern vil kunne ha en «chilling effect» (avkjølende effekt) på andre potensielle varslere.

Private granskningsprosesser er ikke uproblematiske. Granskerne bærer et betydelig ansvar for de involvertes rettsvern. Dette har Fougner-utvalget vært bevisst på da de brukte lang tid på å redegjøre for hvordan granskningsprosessen har foregått med hensyn til å sikre habilitet og kontradiksjon.

Det er likevel en stor utfordring at sakskomplekset som nå samlet betegnes «Monika-saken» har blitt stykket opp i ulike deler, slik at viktige sammenhenger ikke lenger synes klare.

Justisdepartementet bør nå foreta en helhetlig gjennomgang av forholdet mellom de ulike rapportene og forankre den videre prosessen på en måte som ikke reiser tvil om dens legitimitet. Hvert eneste skritt videre herfra må være riktig. Om man snubler her, faller hele politireformen.

Kronikken var på trykk i Bergens Tidende 30. juni