Made in China - solgt i Norge

Blir sysselsettingen i Norge egentlig bestemt i Kina? Les kronikk fra NHH-professor Kjell G. Salvanes.

12.06.2015 - Kjell G. Salvanes

Kina er i dag verdens største eksportør av varer. Kinas andel av verdens vareeksport økte fra to og en halv prosent til 11 prosent på 20 år fram til 2010. Det er vanskelig å tenke seg at dette ikke påvirker produksjon, sysselsetting og lønn i Vesten.

Men er det også grunn til å vente at eksportsjokket påvirker sysselsettingen i Norge? Kan det også utfordre vår måte å organisere arbeidsmarkedet på?

En vanlig oppfatning i Norge, om noe, har vært at vi opplever en positiv effekt av Kinas ekspansjon som eksportør. Argumentet har vært at det har gitt oss billige klær, og det produserer vi nesten ikke noe av selv, samtidig som økt etterspørsel etter energi fører til økte priser for store deler av vår eksport.

Kina produserer imidlertid ikke bare ferdigvarer som vi i liten grad konkurrerer med, men også halvfabrikata eller varer som er innsatsfaktorer i produksjonen av ferdigvarer. Hvilken effekt Kinas eksportvekst har hatt for norsk produksjon og sysselsetting, kommer dermed an på hva norsk industri produserer av slike varer.

I den grad vår import fra Kina består av varer som inngår i produksjon av norske varer, vil effekten være positiv, ettersom det redusere kostnadene for innsatsfaktorer i Norge. På den andre siden, den delen av industriproduksjon som er innrettet mot produksjon av innsatsfaktorer som også Kina produserer, vil kunne oppleve en negativ effekt. Spørsmålet er om en slik negativ effekt overskygger den positive.

Sammen med to kolleger ved CELE ved NHH, Ragnhild Balsvik og Sissel Jensen, har jeg akkurat ferdigstilt et arbeid som nettopp prøver å måle effekten av den økte importen fra Kina på sysselsettingen i norsk industri.

Vi analyserer endringene som fant sted i norsk industri fra midten på 1990-tallet og fram til finanskrisen. I denne perioden har vi opplevd en seksdobling av importen til Norge fra Kina, særlig etter at Kina ble med i WTO fra 2001. Hele 90 prosent av importøkningen består av innsatsvarer, der de fleste er råvarebaserte.

Norsk industri har et tyngdepunkt i råvareproduksjon med relativt lite innhold av FoU (forskning og utviklingsarbeid). Med andre ord kan det være slik at sammensetningen av importen treffer sammensetningen av norsk industri ganske direkte. Når størrelsen på importen også er vesentlig, kan det føre til at den negative effekten vil dominere.

I vår analyse utnytter vi de regionale forskjellene i vareproduksjonen for å måle effektene av importøkningen på sysselsettingen, og vi prøver å isolere effekten av den store importøkningen fra andre endringer som skjer i industrien i denne perioden.

* Noen regioner har hatt økt eksport av varer til Kina i denne perioden, og her ser vi en økning i sysselsetting.

* I regioner der industrien i større grad er orientert mot produksjon av innsatsvarer, finner vi en negativ effekt på industrisysselsettingen. Dette kan være regioner som fremstiller kjemiske produkter som inngår i annen produksjon i Norge, eller regioner der fiskeforedling var en stor næring før, men som nå opplever at fisken sendes direkte til Kina for bearbeiding.

* For Norge samlet finner vi at den økte importen fra Kina forklarer ti prosent av nedgangen i industrisysselsettingen i Norge i denne perioden.

Industriens andel av den totale sysselsettingen gikk ned fra vel 13 prosent til omkring 11 prosent. Dette er en noe mindre effekt enn hva som er målt for USA i samme periode i en tilsvarende analyse. Vår analyse viser likevel at importøkningen fra Kina er en faktor man må regne med i omstillingen av norsk næringsliv.

Vi finner ingen effekt på lønn, som ikke overrasker, ettersom lønnsdannelsen i stor grad bestemmes i sentrale forhandlinger som fastsetter et høyt gulv på lønnen.

Vi finner på den andre siden en ikke ubetydelig effekt på lavt utdannede ved at de i større grad forlater arbeidsstyrken gjennom trygdeordninger. Dette er kanskje også ventet, siden det er sysselsettingen som må gi etter når lønnen er lite fleksibel.

Vi finner med andre ord en effekt på sysselsettingen i Norge av den økte aktiviteten i Kina. Sammen med andre sterke omstillingstrender, som økt teknologisk endring for eksempel som robotisering av produksjonen, vil dette kanskje legge et press på måten vi organiserer arbeidslivet?

Et viktig element i organiseringen har vært å beskytte de lavt utdannede. Globalisering og andre store omstillingstrender som globalisering og teknologisk endring, fører til at mange av disse jobbene forsvinner i alle fall som relativt høytlønte jobber.

Endret næringsstruktur og sterke trender som globalisering og teknologisk endring fører til at godt betalte jobber for lavtlønnede forsvinner, og vår modell for organisering settes under press. En oljeboom i revers vil vel ikke gjøre dette bedre.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 12. juni.