Blir tvunget til juks

Ordningene med minstepris fører til juks i fiskerinæringen. Myndighetene bør se på andre tiltak som kan hjelpe mindre fartøy, skriver førsteamanuensis Linda Nøstbakken (bildet) og SNF-forskerne Nils Arne Ekerhovd og Frode Skjeret.

12.06.2015 - Linda Nøstbakken, Nils Arne Ekerhovd og Frode Skjeret

For å sikre inntektsgrunnlaget for særlig mindre fartøy opererer man i fiskerinæringen med minstepriser. Minsteprisen danner et nedre gulv for omsetningsprisen på fangst mellom fisker og kjøper.

Men minsteprisen øker incentivene for feilrapportering av fangster. Dette igjen medfører tapte skatte- og avgiftsinntekter for staten, og kan også ha negative konsekvenser for bestandsutviklingen.

Underrapportering fører til at man overgår kvotene, og kvaliteten på innsamlede fangstdata for bruk i ressursforvaltningen blir også dårligere.

I en ny undersøkelse, utført av SNF på oppdrag fra Skatteetaten og Fiskeridirektoratet, er konklusjonen klar: Ordningen med minstepris er ikke et godt vern for de minste aktørene. Deres svakere forhandlingsposisjon fører til at man tyr til feilrapportering for å omgå minsteprisen. Derfor bør denne ordningen avvikles.

Hva er logikken bak denne konklusjonen?

Analysen vår viser at desto større forhandlingsmakt en fisker har, desto høyere er rapportert verdi på landet fangst, og desto større forhandlingsmakt fiskemottaket har, desto lavere er rapportert verdi.

Et lite fiskefartøy som driver fiskeri i kystnære områder vil være avhengig av å levere fangsten i nærheten av hvor fisket finner sted. Dette innebærer at de mindre og lite mobile fiskefartøyene oppnår lavere priser enn de større fiskefartøyene.

På samme måte vil mottaksanlegg med få konkurrenter innenfor samme region ha større forhandlingsmakt enn anlegg som møter sterkere konkurranse om fangstene.

Når minsteprisen binder og dermed blir gjeldende lovlige omsetningspris for fangsten, kan dette innebære at mottaksanlegg ikke er villige til å ta imot fangsten på grunn av for lav pris.

Dette kan skyldes maktforholdet mellom kjøper og selger, men også at kostnadene knyttet til mottak av mindre fangster er for store i forhold til prisen man er pålagt å gi fiskeren. I slike tilfeller kan fisker og kjøper bli enige om å omgå minsteprisen.

Omgåelse kan for eksempel skje ved rapportering av for lavt kvantum, for lav fangstkvalitet eller feil artskomposisjon. Ved en minstepris på 10 kroner per kilo vil faktisk pris bli 9 kroner per kilo dersom fiskeren leverer 100 kilo, mens man bare rapporterer 90 kilo på sluttseddelen.

Det er ikke nødvendigvis i hverken fiskeren eller mottaket sin interesse å underrapportere kvantum. En spørreundersøkelse viser blant annet at fiskere typisk oppgir at «lover og regler skal følges» som hovedgrunn for å opptre lovlydig. Dette er langt viktigere enn frykt for formell straff. De legger dessuten stor vekt på følgene av lovbrudd for bestandsutviklingen og ønsker ikke å sette denne i fare.

Lovbrudd tvinges likevel frem, i dette tilfellet som følge av at minsteprisen binder. Uten minsteprisordningen ville en handel, som i det enkle eksempelet ovenfor, vært lovlig og det ville ikke vært behov for underrapportering. Det er også viktig å merke seg at statens tap av skatte- og avgiftsinntekter i en slik situasjon vil være begrenset, ettersom en absolutt bindende minstepris ville ført til at en del fartøy ikke fikk solgt fangsten sin til denne prisen.

En annen effekt av denne underrapporteringen er at fiskerne får strukket kvotene sine lenger, noe som øker presset på bestanden. Dersom man rapporterer for lavt kvantum for å omgå minsteprisen, har man mer kvote igjen og kan dermed levere mer fisk senere. Dette kan også øke tilbudet av fisk i markedet, og dermed presse prisen ned.

Særlig fartøy med dårlig forhandlingsposisjon vil dermed kunne komme i en enda vanskeligere posisjon når fangstene skal leveres.

Derfor mener vi at en bør vurdere alternativer til minsteprissystemet. Alternative tiltak kan omfatte alt fra rene overføringer og støtteordninger på den ene side, til en oppmykning av regelverket som tillater de minste aktørene å bli større.

Næringen og myndighetene bør sammen se etter alternative løsninger, og da særlig løsninger som både kan etterleves av næringen og håndheves av myndighetene.

Gode normer og holdninger er viktige grunner til at vi ikke har flere lovbrudd i fiskeriene. Myndighetene må derfor bli enda bedre på å håndheve eksisterende regelverk i fiskeriene.

Det er samtidig nødvendig å unngå for rigide reguleringer som gjør det umulig for næringsaktørene å etterleve reglene. I motsatt fall risikerer man at de mister støtte i næringen, noe som i verste fall kan det føre til enda flere lovbrudd.

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 12. juni.