Middels forskning, middels lønn

Innlegg: Utfordringen for NHH er at høyskolen ikke har råd til å ansette de forskerne man ønsker og trenger, skriver professor og viserektor for forskning, Helge Thorbjørnsen.

26.01.2015 - Helge Thorbjørnsen

Et temmelig dystert bilde av norsk forskning danner bakteppet for friske debatter om både struktur og finansiering av norske universiteter og høyskoler.

Norske forskere publiserer mindre, i dårligere tidsskrifter og med mindre innflytelse (impact) enn våre naboland. Vi «henter hjem» mindre forskningspenger fra EU enn vi sender ut, våre studenter og forskere er mindre mobile enn de fleste andre og vi tror at vi er internasjonale hvis vi bare har en svensk eller dansk professor ombord.

I tillegg kommer dystre beretninger om en rekrutteringskrise i akademia, spesielt innen fag som er etterspurte i næringslivet, så som ingeniørfag, økonomi og flere realfag. Kan det være noe med måten vi finansierer norske universiteter og høyskoler på som gjør at vi går glipp av mange av de største talentene?

La oss ta et, fra NHH sitt ståsted, nærsynt og velkjent eksempel: Jakten på forskertalenter med spesialisering innen eksempelvis regnskap, revisjon eller finans er svært krevende. Våre egne masterkandidater får en godt betalt jobb lenge før de er ferdige med studiet.

De beste studentene tjener vesentlig bedre enn professoren som nettopp veiledet masteroppgaven deres. Konsulentselskaper, revisjonshus og finanskonsern står i kø for å rekruttere både masterstudenter og de ytterst få ph.d.-kandidatene som finnes.

Vender vi blikket internasjonalt, blir bildet enda dystrere: Fremragende internasjonale fagfolk med gode forskningsmeritter innen våre fagfelt er nær sagt umulige å hente til Norge med dagens vilkår og finansieringsordninger. NHH jobber stadig med å rekruttere internasjonale forskertalenter, og - der lønn er et viktig tema - taper vi lønnskampen nær sagt hver gang for andre internasjonale skoler. Uansett om vi konkurrerer med Chicago, Rotterdam eller København.

Og der ligger kanskje litt av kimen til problemet: I dagens finansieringsordning får institusjonene betalt omtrent like mye for «produksjonen» sin uavhengig av om professoren underviser filologi, filosofi eller finans - og uavhengig av om hun er ansatt på NHH, NTNU eller en liten regional høyskole.

Dette er demokratisk og fint, men fører til at de ulike utdannelses- og forskningsinstitusjonene i landet blir likere og likere - og mer gjennomsnittlige. Brorparten av finansieringen av universiteter og høyskoler kommer fra en basisbevilgning og produksjon av studiepoeng. Så får man litt penger på toppen for forskningsvolum (ikke primært forskningskvalitet).

Utvalget som har jobbet med ny finansieringsordning i sektoren har foreslått noen grep for å avhjelpe situasjonen, men utfordringen til NHH og flere andre institusjoner kommer fortsatt til å være akkurat den samme: Vi har egentlig ikke råd til å ansatte de forskerne vi ønsker og trenger.

Innen både næringsliv og idrett er det en selvfølge å lønne de største talentene saftig. Man må betale markedslønn for internasjonale stjerner, men denne markedslønnen varierer i ulike idrettsgrener.

I norsk akademia er vi mer forsiktige og solidariske. Det er jo sympatisk, men i en stadig mer konkurranseintensiv og internasjonal forskningshverdag har vi ikke råd til å la være å rekruttere de beste. Vi risikerer paradoksalt nok at det rike høykostlandet Norge ikke får tilgang på talentene vi trenger på grunn av mangel på penger.

Innlegget var på trykk i DN 26. januar.