Livet uten supermann

Kronikk: Livet var kanskje enklere før, da noen bestemte, passet på og ordnet opp. Men ønsker vi Supermann tilbake, spør Victor D. Norman.

12.01.2015 - Victor D. Norman

Denne gangen hadde jeg tenkt å komme med noen lette betraktninger om makt og avmakt, med utgangspunkt i Moisés Naíms bok «The End of Power» - boken Mark Zuckermann bragte på bestselgertoppen ved å fortelle om den til sine 31 millioner Facebook-følgere.Jeg hadde en lett harselerende innledning klar.

Så kom terrorangrepet i Paris. Brått var temaet gravalvorlig. Jeg har ikke lest Naíms bok ennå, men såvidt jeg forstår er budskapet at mye av den makten som internasjonalt tidligere lå i supermaktenes militærarsenaler, og som nasjonalt og lokalt lå hos myndigheter, organisasjoner, store bedrifter og religiøse bevegelser, er blitt borte.

Den er ikke, slik mange tror, flyttet til nye, store aktører - den er rett og slett blitt pulverisert.

Nasjonalt og lokalt styres vi i dag først og fremst av oss selv. I den grad vi påvirkes av andre, er det mer av medier, markeder, sosiale nettverk og smale profesjons- og interessegrupper enn av myndigheter og sentrale organisasjoner, og hver av disse betyr mye mindre enn det stat, kirke og andre organisasjoner gjorde før.

Internasjonalt har maktpulveriseringen ført til ustyrlige småstater, lokale separatistgrupper, spontane massebevegelser - og til organisert og uorganisert terrorisme. Betyr dette at verden er blitt et farligere sted?

Ikke nødvendigvis. Personlig er jeg så gammel at jeg husker Cuba-krisen i 1962, og jeg (og mange med meg) sov enda dårligere den gang enn etter terrorangrepene i New York, London og Paris. Ut fra det jeg senere har lest om Cuba-krisen, burde jeg ikke ha sovet i det hele tatt.

Det nye er derfor ikke farenivået, men følelsen de fleste har av at det ikke lenger er noen som er i kontroll. Min generasjon vokste opp i et samfunn der staten sto som garantist for arbeid og velferd, der et gjennomregulert bankvesen sørget for at man ikke lånte mer enn man kunne betale tilbake (eller rettere: at man ikke lånte noe i det hele tatt), der politiet patruljerte gatene og buret inne selv den mest uskyldige løsgjenger, og der Amerika var hele den frie verdens Supermann.

Det er ikke rart at vi ser oss forvirret omkring og lurer på hvor de er blitt av, alle de som skulle passe på oss. At noen ønsker seg lokale og globale supermenn tilbake, er derfor heller ikke overraskende.

Før vi bruker enda mer på sikkerhetskontroller og overvåkning, bør vi imidlertid tenke oss om to ganger. Tror vi virkelig at det hjelper? Og om det hjelper, er det verd prisen?

Ta sikkerhetskontrollen på flyplasser som eksempel. Det er godt mulig at den gjør det tryggere å fly - men gjør den det tryggere å reise? Er ikke køene av passasjerer på vei inn til sikkerhetskontrollen et like attraktivt terrormål som de samme passasjerene ombord i flyet? Hvis svaret er ja, er hele kontrollapparatet bare en sikkerhetsillusjon som koster én milliard per år.

Noe tilsvarende gjelder overvåkning. Det er sikkert mulig å øke tryggheten for folk gjennom overvåkning av mistenkelige grupper. Men hvilke grupper er det? Joda, jihadister er mistenkelige og farlige - men det var ikke de som slo til i Norge 22. juli; det er heller ikke de som har skutt vilt på skoler i Finland og i USA.

Vi kan bli angrepet av høyreekstremister, venstreekstremister, separatister, miljø- og dyrevernsaktivister, religiøse ekstremister - og av enkeltpersoner som bare er i alvorlig personlig ubalanse.Hvordan i all verden skal vi kunne overvåke alle disse uten å gi avkall på det meste av privatliv og personlig frihet?

Istedenfor å bruke enda mer på kontroll og overvåkning, bør vi etter min mening erkjenne at et liv uten Supermann er prisen vi må betale for at maktpulveriseringen har gitt hver enkelt rett til selv å velge hvordan vi vil bo, hvor vi vil reise, hva slags utdannelse og jobb vi vil ha, hvem (om noen) vi vil bo sammen med, og hva vi kan ytre om naboen og livet og evigheten.

Heldigvis er prisen lav. Det er langt mindre risiko for å bli drept i et terrorangrep enn å omkomme i trafikken, og det er flere som blir offer for mord enn for terror.

Kronikken var på trykk i DN 10. januar.