Ville veier

Kommentar: Hadde jeg bodd i Florø, Øystese eller Bardu, ville jeg sendt en blomst til Jørn Rattsø og hans kolleger i Produktivitetskommisjonen, skriver professor Victor Norman.

20.02.2015 - Victor D. Norman

Senterpartiet vil ha det til at Produktivitetskommisjonen er distriktsfiendtlig. Partiet må gjerne mene det, men tar faktisk feil.

Klarer vi å løse de problemene kommisjonen peker på, er det større sjanse for at vi vil beholde spredt og variert bosetting i Norge enn om vi lar ting fortsette i samme spor som i dag.

La meg konsentrere meg om de delene av innstillingen som mest direkte berører regional- og distriktspolitikk - satsing på storbyer, kvalitetsløft i høyere utdannelse, og kostnadsnivå og prioritering mellom samferdselsprosjekter.

Når kommisjonen ønsker økt satsing på storbyene, er det (slik jeg leser innstillingen) ikke fordi den ønsker sentralisering, det er fordi folk flest nå velger å bo i de største byområdene. Man kan like eller mislike det, men folket har talt - med føttene. Å satse mer på storbyene er bare en naturlig og nødvendig konsekvens av dette.

Det nye er at kommisjonen mener vi må satse på mer enn ett storbyområde i Norge. Det er gode nyheter for Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Det er enda bedre nyheter for småbyene og bygdesamfunnene mellom de fem. Fremtiden er vanskelig nok for Øystese, Florø, Værnes og Bardu som det er, med Oslo som eneste virkelige storby i Norge ville den vært håpløs.

Hadde jeg bodd på et av disse stedene, hadde jeg derfor sendt en blomst til Jørn Rattsø og hans kolleger i kommisjonen.

Jeg ville også spandert en blomst for det kommisjonen skriver om kvalitetsløft i høyere utdannelse. Når 40 prosent av dem som begynner på universitet eller høyskole ikke har fått en grad ti år senere, er situasjonen uholdbar. Skal den bli bedre, må vi være villig til å avskilte studier og studiesteder som ikke leverer.

Noen av disse finnes sikkert i distriktene - akkurat som noen sikkert finnes blant universiteter og høyskoler i de største byene. Uansett hvor de ligger, er ingen tjent med å ha en institusjon som ikke klarer å gistudentene det de kommer der for å få.

I kampen om innbyggere er «Vi kan tilby en dårlig høyskoleutdannelse» neppe noe vinnerslagord.

Også det kommisjonen skriver om samferdsel fortjener mer ros enn ris også fra distriktene. Det gjelder opplagt påpekningen av urealistiske kostnadsanslag og unødig høye kostnader ved bygging av veier, broer og tunneler. Det er ingen som vil tjene mer på å få kostnadene ned enn de som er mest avhengig av veier.

Det gjelder imidlertid også - kanskje paradoksalt nok - kommisjonens ønske om at det skal legges større vekt på samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved investeringer i vei.

Den samfunnsøkonomiske verdien av et veiprosjekt er summen av verdien for dem som nyter godt av prosjektet, så samfunnsøkonomisk riktig prioritering vil naturlig innebærer prioritering av prosjekter som berører mange. Det betyr at prosjekter i og rundt de største byene automatisk kommer godt ut. Det samme gjelder imidlertid mange prosjekter mellom byer og tettsteder.

Fergefri E39 fra Stavanger til Bergen berører 800.000 mennesker som bor i området fra Jæren til Nordhordland, og den er enda viktigere for de mindre stedene på strekningen enn for de to storbyene. Ny E16 fra Bergen til Voss berører selvfølgelig bergenserne og vossingene, men også de som bor i Vaksdal, Dale, Modalen, Stanghelle og andre senterpolitiske arnesteder - og i tillegg vil den være avgjørende for fremtiden til indre Sogn.

Generelt vil prosjekter som knytter småsteder til de større byene - altså akkurat den type prosjekter småstedene trenger for å overleve - komme godt ut i samfunnsøkonomiske lønnsomhetskalkyler.

Nå vil mine venner i Senterpartiet kanskje si at ja, de kan være enige i det, men det er ikke slik samfunnsøkonomisk lønnsomhet faktisk blir beregnet. Det er riktig. Det er imidlertid ikke noe argument mot prioritering etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet at Finansdepartementet ikke vet hvordan de skal beregne lønnsomheten - det er et argument for å bringe departementet opp på «best practice» (noe som i seg selv vil være i Produktivitetskommisjonens ånd).

Mange har grunn til å føle seg trådt på tærne av Produktivitetskommisjonen. Senterpartiet burde imidlertid ikke være blant disse - ihvertfall ikke hvis det virkelig er distriktene partiet er opptatt av.

Kommentaren var på trykk i DN 14. februar.