Misforstått ledelse

Innlegg: Tybring-Gjedde konstater fornøyd at embetsverket er lojalt overfor arbeidsgiver, og liker dårlig at Mood bryter mønsteret. Det er et grunnsyn vi burde hevet oss over for lenge siden, skriver professor Jan Ubøe i Bergens Tidende.

19.08.2015 - Jan Ubøe

Hovedarkitekten bak moderne kvalitetsledelse, William Edwards Deming, mente at nesten alle problemer i samfunnet skyldes ledelse. Problemer med ledelse florerer, NAV og politiet i Bergen er gode eksempler på det. De som sitter i førersetet vil oss sikkert vel, så hvorfor får de det ikke til?

En japansk industrileder som besøkte Norge for mange år siden, traff spikeren på hodet «Taylorismen er innarbeidet i systemene - men det som verre er - i hodene deres». Sitatet er gammelt, men dessverre like treffende i dag. Det treffer ikke bare Norge men store deler av den vestlige verden. Grunntanken i Taylorismen er at ledelsen tenker, planlegger og bestemmer, og resten følger ordre.

Diskusjonen mellom Christian Tybring-Gjedde og Robert Mood er symptomatisk for problemstillingen. Stortingsrepresentanten konstater fornøyd at embetsverket i all hovedsak er lojalt overfor arbeidsgiver, og liker dårlig at Mood bryter med dette mønsteret. Det slår meg at det kanskje er her problemet ligger. Når embetsverket er tvunget inn i et slikt handlemønster, er det ikke rart at problemet forplanter seg til resten av systemet. Det er et grunnsyn vi burde hevet oss over for lenge siden, men veien dit synes lang å gå.

Det gir imidlertid håp når Torbjørn Røe-Isaksen omtaler seg selv som en lyttende leder, og ikke minst viser det i praksis. Trond Giske har også gått et langt stykke vei når han tar ansvar for feil i skolepolitikken. Vi trenger flere slike i norsk politikk.

John Hattie og Gregory Yates, som tydeligvis kan mer enn bare pedagogikk, gir interessante innspill omkring ledelse. En grunntese i kognitiv psykologi er at de fleste av oss mener vi er gode og betydningsfulle. Vi er, når det kommer til stykket, slett ikke så verst. Denne livsbejaelsen er stort sett til lykke for oss, men er samtidig kilde til et fortegnet selvbilde. Eksempelvis trodde 94% av foreleserne på et universitet at de var bedre enn gjennomsnittet, mens et klart flertall av ungdommer mente de var blant de ypperste (topp 10%) når det gjelder sosiale ferdigheter.

I følge Hattie og Yates er ledere spesielt lite objektive i sin vurdering av seg selv. Forskning på feltet viser null samsvar mellom egen og andres vurdering av innsatsen, og resultatet virker grundig dokumentert. Hattie og Yates bemerker at alle som er opptatt av et moderne og rettferdig samfunn bør merke seg dette. Vi kan trygt anta at ledere systematisk overvurderer sin egen innsats og betydning, og det bør få konsekvenser for hvordan vi tenker på ledelse.

Moderne ledelse dreier seg ikke om å tvinge vedtak nedover i hierarkiet, og jeg mener at den lojaliteten Tybring-Gjedde priser er grunnleggende feil. I det norske samfunnet sitter ikke toppledelsen eller departementene med en unik innsikt. Tvert imot sitter store deler av befolkningen med like god og i mange tilfeller langt bedre kompetanse. Moderne ledelse vil si å stille seg på siden av de andre, spre visjoner og entusiasme og finne gode måter å løse problemene på. Slik ledelse er viktig for samfunnet, men er noe helt annet enn ledelse i det gamle føydalsamfunnet. Et levende demokrati er avhengig av konstant fornyelse, og vil dø hvis det tvinges inn i et fastlåst mønster.