Ulike vilkår er bra

Kronikk: Dersom BIR ikke kan ta lavere pris for bedrifter, kan resultatet være at forbrukerne må betale mer, skriver Lars Sørgard i Bergen Tidende 18. september 2014.

18.09.2014 - Lars Sørgard

BIR bygger ut et nytt bossnett i Bergen. Nå trues deler av utbyggingen ifølge BIR av en ny avfallsforskrift. Den vil innebære at de ulike deler av BIRs virksomhet, henholdsvis husholdnings- og næringsavfall, må belastes like mye for dekning av felleskostnader. Dette kan legge begrensninger på hvor hardt BIR kan konkurrere om næringskunder. Ifølge BIR vil slike regler medføre at de «må trekke seg tilbake fra områder med få boliger». Kan hende er det bra samfunnsøkonomi. Det er en grense for hvor kostbare investeringer en bedrift bør gjennomføre i områder med lite kundegrunnlag.

BIRs anlegg kan imidlertid medføre stordriftsfordeler, som lavere enhetskostnader når omsetningen øker. Når en først bygger ut et nett for husholdningsavfall, hvor BIR har monopol, er det kostnadsgevinster forbundet med å også betjene markedet for næringsavfall. Ved å få om bord næringskunder vil en kunne få bidrag fra dem til å dekke de investeringene som en gjør i et nytt bossnett.

I de fleste andre næringer har bedrifter ulike prispåslag for ulike produkter. Typisk vil selskaper som Orkla og SAS ha et lavere prispåslag der de møter konkurranse, og BIR ønsker en lignende tilpasning. Hvis en lar bedrifter få lov til å tilpasse seg konkurransesituasjonen, betyr det at en sørger for konkurranse på de områder hvor det er mulig. Men selv i konkurransedelen hvor prispåslaget er lavt får de noen inntekter som kan bidra til å dekke felleskostnadene som gjelder for hele selskapet.

Hvis en pålegger selskapet å ta samme prispåslag for alle produkter, slik forskriften legger opp til, vil en hindre den offentlig bedriften å konkurrere nettopp der de ønsker å konkurrere - på næringsavfall. Et slikt pålegg kan også være skadelig for de kundene som er i segmentet som ikke er utsatt for konkurranse, i dette tilfellet kundene i husholdningsmarkedet. Det anlegget som uansett må bygges opp kan delvis finansieres ved hjelp av næringskundene.

Hvis den offentlige aktøren ikke kan konkurrere hardt på pris om næringskundene vil den ha problemer med å få dem om bord. I så fall vil næringskunder ikke dekke deler av felleskostnadene, og en står i fare for å måtte ta en høyere pris fra husholdningskunder for å få dekket kostnadene.

Faren er imidlertid at den offentlige aktøren skader konkurransen i markedet. Den kan sette prisen så lavt i inneværende periode at den taper penger, det vil si ikke bidrar til dekke noe av felleskostnadene, og derigjennom presse de private aktørene ut av markedet. Det er imidlertid allerede regler som skal hindre en slik strategi. Konkurranseloven forbyr misbruk av en dominerende posisjon, og sikrer at konkurransen er opprettholdbar på lang sikt.

De private aktørene har ikke husholdningskunder som kan bruke det samme anlegget, og dermed har de problemer med å oppnå like lave enhetskostnader som BIR. For kundene og samfunnet er det ikke noe gyldig argument at det ikke er like vilkår. All konkurranse handler jo om at den som har best forutsetninger for å gi et godt tilbud faktisk gir et godt tilbud, og tar en større andel av markedet enn andre bedrifter. Visst er det urettferdig for de andre. Men konkurranse handler ikke om like vilkår.

Å skape like vilkår ved å hindre den mest effektive å utnytte sitt fortrinn, svekker konkurransen. En bør i stedet tillate ulike vilkår og dermed premiere de som er mest effektive, så lenge atferden ikke bryter med konkurransereglene.