Se til Afrika

Afrika er en av de verdensdelene som har opplevd størst vekst det siste tiåret. Det er kanskje på tide at vi her i Norge får øynene opp for det, skriver professor Ola Grytten i BT 2. oktober.

02.10.2014 - Ola Grytten

Afrika er lenge blitt sett på som verdens bakgård i økonomisk sammenheng, og det med rette. Til tross for at enkelte afrikanske land er rike på naturressurser, har de forblitt i fattigdom.

FN utgir hvert år en egen ­rapport om menneskelig ut­vikling, som berører indikatorer som går på velstand og velferd. Ingen verdensdel scorer så lavt som Afrika. Land fra nettopp denne verdensdelen innehar også de fleste av jumboplassene i rapporten.

Viktige årsaker til at det har gått dårlig, er mangel på stabile ­statlige institusjoner, borgerkriger og uro, korrupsjon, lav utdannelse og lav produktivitet. Men de siste årene har det skjedd en radikal forandring i Afrikas vekstmønster. Fra å være verdens jumbo, er verdensdelen i ferd med å erobre verdens­toppen i økonomisk vekst og utvikling.

Hvert år utgir Den afrikanske utviklingsbanken, OECDs ut­viklingssenter og FNs utviklingsprogram en detaljert rapport kalt African Economic Outlook. Dette er en evaluering av alle de 54 afrikanske landenes økonomiske utvikling i den senere tid og utsiktene for fremtiden.

Mellom 2002 og 2013 var Afrikas årlige økonomiske vekst i gjennomsnitt 5,3 prosent, mot 3,5 prosent i verdensøkonomien sett under ett. Prognosene for de nærmeste årene predikerer at den sterke veksten vil fortsette i Afrika. Det er interessant å merke seg at det er områdene sør for Sahara som har hatt den sterkeste veksten de siste ­tiårene. Aller sterkest har den vært i Øst- og Vest-Afrika.

Nigeria med sine 170 ­millioner innbyggere er et av de landene som har hatt sterkest vekst, særlig gjelder dette i de sørlige delene av ­landet. Om veksttakten fortsetter rundt syv prosent pr. år, vil landet om få tiår være en av verdens økonomiske stormakter. Andre land i verdensdelen opplever lignende vekst, mens andre henger etter og opplever liten eller ingen vekst.

Det pekes på mange forskjellige årsaker til veksten i mange av de afrikanske landene. Viktigste faktor er ikke overraskende sterk økning i produktiviteten. Den rike verdens produksjonsteknologi tas i stadig sterkere grad bruk ved hjelp av investeringer både fra utlandet og fra kapitalsterke grupper internt på kontinentet. Sammen med lave lønninger fører det til sterk forbedring av konkurranseevnen.

En del afrikanske land har også maktet å redusere omfanget av korrupsjon samt å bygge ut mer tjenlige offentlige institusjoner og regelverk, som snarere fremmer enn hemmer økonomisk vekst og utvikling.

Utdannelsesgraden har økt, dermed har både arbeidskraften og styringsevnen fått et kvalitativt og kvantitativt løft. Samtidig har verdensdelen opplevd en betydelig integrasjon av arbeids-, kapital-, vare- og tjenestemarkedene, som gjør at landenes fortrinn utnyttes bedre og mer effektivt, mens markedene og læringseffektene blir større.

Ikke minst gjelder det at store kapitalsterke investorer har fått øynene opp for Afrika. Her har det vi kan kalle et investerings­kappløp mellom Kina og den vestlige verden gjort sitt. Det kappløpet har Kina så langt ­vunnet, av den enkle grunn at de har satset desidert mest på det.

Som et resultat av dette har handelssamkvemmet med Kina økt nesten eksplosivt, selv om EU fremdeles er Afrikas viktigste og største handelspartner. Resultatet av den bevisste ­kinesiske satsingen er at de har knyttet Afrika nærmere til seg både økonomisk og politisk, i en tid der den vestlige verden har hatt mer enn nok med å overvinne sine egne økonomiske utfordringer.

Statistisk sentralbyrås siste oversikt over norsk utenrikshandel fra august 2014, viser at afrikanske land tar knappe 1,2 prosent av norsk eksport, mens 1,7 prosent av vår import kommer fra de samme landene. ­Byråets statistikk viser samtidig at det var en betydelig tilbakegang i utenrikshandelen med disse landene i forhold til august 2013.

Norge, som i en årrekke har satset på u-hjelp til afrikanske land, har altså ikke greid noe av det viktigste for å få i gang økonomisk vekst og utvikling, nemlig handel med disse landene. Det er kanskje på tide at vi får øynene opp for det som kan bli et aldri så lite afrikansk mirakel.