Det er ingen krise i oljeindustrien

Er oljeaktivitetene virkelig på hell slik at vi kan se for oss store omstillingsproblemer langt Vestlandskysten, spør Eirik Vatne i BA 6. oktober.

06.10.2014 - Eirik Vatne

I de siste ukene har vi hørt om oppsigelser og nedbemanning i petroleumssektoren. 1200 er etter sigende på vei ut dørene i Statoil, Bilfinger nedbemanner med 600, over tusen blir fristilt i Aker Solutions og Aibel, riggselskaper flyttet rigger fra norsk sektor og reduserer bemanning, og så videre. Til sammen antydes det at nær 5000 jobber er borte i løpet av året.

Det høres ut som vanskelige tider. Skylden legges i hovedsak på Statoil som reduserer sine investeringer i leting og vedlikehold/modifisering av eksisterende installasjoner, og utsetter utbygging av nye felt.

Statoil på sin side er som de fleste oljeselskap i verden presset av fallende inntjening. Dels skyldes dette at kostnadene for leting, utbygging og produksjon til havs har økt kraftig - ikke bare i Norge, samtidig som prisene selskapene oppnår i markedet for olje og gass står stille eller faller.

For oss som husker noen tiår tilbake, er turbulens i denne sektoren ikke noe nytt. Petroleumsaktivitet har alltid vært en syklisk bransje der priser går opp og ned og oljeselskapene trykker på gasspedalen eller bremsen i takt med det de ser for seg av fremtidige inntjeningsmuligheter.

Vi har sett borerigger og seismikkskip i opplag tidligere. Nytt er det heller ikke at nye feltutbygginger krever opp- og nedbygging av prosjektorganisasjoner og derav mobilisering av arbeidskrafti byggeperioden og nedbemanning deretter. Kværner Stord vet mye om det. "Gitt at leverandørindustrien får kontroll over kostnadsgaloppen, kan vi se for oss en moderat nedgang i sysselsettingen til et nivå vi var fornøyd med for ikke mange år siden.

Selv i det mer stabile vedlikeholds- og modifikasjonsmarkedet er det slik at noen selskap taper i konkurransen og må si opp folk, mens andre vinner og må rekruttere nytt personell. Turbulens blir det, men heller på den måten at en skifter hjelm og arbeidsgiver enn at en mister arbeidsinntekt.

Så hva er nytt? Er oljeaktivitetene virkelig på hell slik at vi kan se for oss store omstillingsproblemer langt vestlandskysten, spesielt i Stavanger/Sandnes og Bergensregionen? Eller er det kun en mindre nedjustering som vil gjenvinnes om et år eller to?

Før vi svarer på det, så la oss se litt på utviklingen i arbeidsplasser i denne sektoren fra 2007 til 2013. I denne perioden økte sysselsettingen i oljeselskapene med nærmere 5000. I det vi kaller leverandørindustrien (spesialtilpassede varer og tjenester til olje og gasssektoren) økte sysselsettingen med rundt 32.000 arbeidsplasser. Samlet sysselsatte disse to gruppene over 153.000 personer ved inngangen til 2013.

40 prosent av disse var ansatt i foretak som hadde adresse Stavanger/Sandnes- eller Bergensregionen, mens 19 prosent jobbet offshore på plattformer, rigger eller skip. I leverandørindustrien arbeidet rundt 28.000 personer i Stavanger/Sandnesregionen, mens Bergensregionen hadde over 17.000 arbeidsplasser.

Ser vi på tallene i et større perspektiv, har denne sektoren opplevd en langvarig vekst i arbeidsplasser på rundt 34 prosent over seks år. Dette er i år avløst av en nedgang på rundt tre prosent av dagens arbeidsstyrke. I det store bildet er det dermed ikke snakk om dramatiske reduksjoner, selv om det for enkelte som mister jobben kan være dramatisk nok.

Hva vi observerer er heller en mindre nedjustering fra et svært høyt nivå enn en krise. Legger vi til at reduksjonen i Statoil delvis skyldes «outsourcing», vil tapte arbeidsplasser i Statoil føre til økt aktivitet og flere ansatte i foretak som leverer tjenester til samme selskap.

Nye, store utbyggingsprosjekter er på gang og vil generere ny aktivitet om et år eller to. Kan vi da forvente at alt er tilbake til «normalen» etter et hvileskjær i 2014?

Det er et uomtvistelig faktum at kostnadsutviklingen i denne sektoren har vært urovekkende stor. Årsakene er flere. Blant annet: Økt kompleksitet i utbygginger på dypt vann; økt grad av spesifisering og kontroll av utbyggings- og modifikasjonsprosjekter; høy aktivitet i Norge og globalt presset leverandørindustriens kapasitet kraftig og førte til selgers marked; økt etterspørsel har ført til investeringer i kapasitetsøkning som igjen har ført til gode tider for eksempelvis ingeniører og lønnspress oppover. Miljøavgifter driver også kostnadene oppover.

Så lenge oljeprisene stiger i takt med kostnadsutviklingen, er ikke dette er stort problem. Men slik er det ikke lenger. Optimistene som tror på stadig stigende olje- og gasspriser er blitt langt færre. Kostnadskrevende dypvannsproduksjon må konkurrere med nye og rimeligere ressurstilganger som skiferolje og gass, og etter hvert med kostnadseffektiv sol- og vindkraft.

Lønnsomheten i de mest komplekse feltutbyggingene, for eksempel i Barentshavet, er dermed truet.

Konkurransen fra utenlandske leverandører, spesielt i nybyggmarkedet, vil kreve tiltak som går utover høytlønnede norske arbeidsplasser, for eksempel slik vi ser med utflagging av deler av produksjonen i Aibel.

Et vedvarende press mot effektivisering, forenkling og standardisering i utstyrs-, vedlikeholds- og modifikasjonsmarkedene, vil gjøre livet tyngre for mange leverandørbedrifter og kreve tiltak som i seg selv vil føre til mindre behov for arbeidskraft.

Samtidig er flere store feltutbygginger klare for anbudskonkurranse og bygging de nærmeste årene. Antall installasjoner på norsk sokkel som krever vedlikehold er heller ikke på vei ned, selv om noen felt går ut av produksjon. Gjennomgående vil derfor investeringsnivået fortsatt være høyt i mange år fremover.

I det lange løp er en næring som er basert på fossile, ikkefornybare ressurser, dømt til å stagnere. Men vi er ikke der nå. Gitt at leverandørindustrien får kontroll over kostnadsgaloppen, kan vi se for oss en moderat nedgang i sysselsettingen til et nivå vi var fornøyd med for ikke mange år siden. Antakelig er det til det beste for både Stavanger/Sandnes og Bergensregionen som ikke trenger enda mer av samme type arbeidsplasser.

Det samme gjelder for mange leverandørforetak som med moderat effektivisering og nytenkning kan bli mer robuste mot fremtidige utfordringer.