Tabloid og uansvarlig?

Politisk konkurranse er langt fra perfekt, men alternativet er verre, skriver professor Victor D. Norman i DN 1. november.

03.11.2014 - Victor D. Norman

Økonomers forhold til politikk er litt pussig: Vi har stor tro på behovet for politikk, men liten eller ingen tro på utøverne.

Som en kollega av meg sa i et foredrag nylig: «Jeg har en grunnleggende skepsis til folk som begynner dagen med å gå gjennom medieklipp.»

Hvorfor er dette pussig? Jo, fordi det rimer så dårlig med den begeistringen vi som økonomer ellers har for marked og konkurranse.

Før man avskriver politikere som lar seg styre av medier og meningsmålinger, bør man spørre hvorfor de gjør det. Svaret er opplagt: Av samme grunn som NRK og TV 2 lar seg styre av kulturskribenter og Nielsen-ratings, VG og Dagbladet av løssalget, og Rema og Kiwi av forbrukernes sunnhetsbølge: De er nødt til det for å overleve i konkurransen.

I prinsippet er det - på godt og vondt - ingen forskjell mellom politikernes konkurranse om velgerne og bedriftenes konkurranse om kundene. På godt fordi konkurranse tvinger aktørene til å skjerpe seg og til å tilby produkter som kundene (eller velgerne) vil ha.

På vondt fordi kundene (eller velgerne) ikke alltid vet sitt eget beste, og fordi konkurranse fører til at man legger størst vekt på å vinne de kundene og velgerne som er på vandring.

At man er opptatt av kunder eller velgere, betyr imidlertid ikke at man er uansvarlig eller nærsynt. Gode skuespillere er ofte sykelig opptatt av kritikernes dom og publikums gunst, uten at de blir dårligere skuespillere av den grunn. Man kan si mye om VGs valg av stoffområder (og privat sier jeg personlig mer enn de fleste), men få medier kan måle seg med VG i kvalitet på journalistikken.

Motivene bak den grønne bølgen hos Rema og Kiwi er sikkert mer kommersiell enn ideell, men kvaliteten på grønttilbudet er like god uansett.

Det er derfor ihvertfall ikke noen automatikk som tilsier at politiske morgenmøter med medieklipp er synonymt med uansvarlighet. Empirien trekker heller i motsatt retning. Da de såkalt ansvarlige partiene i Norge på slutten av 1990-tallet sluttet å lese aviser og snakket som om enhver bruk av oljeinntekter ville føre oss ut i elendighet, flyktet velgerne til fløypartiene.

Da de ansvarlige i 2001 endelig lyttet til velgerne, synliggjorde oljepengebruken, og fortalte en god og overbevisende historie om hvor mye det var forsvarlig å bruke, kom velgerne tilbake.

Det er ikke tilfeldig at utviklingsforskning viser at demokrati er en av de viktigste forutsetningene for vekst og velstand.

Dette betyr selvfølgelig ikke at alle politikere er seriøse og ansvarlige. Noen driver politikk for å vise seg frem og ser på medieoppslag som selfies, noen blir så fascinert av det politiske spillet at de glemmer sakene, og noen er så naive at de blir lett bytte for lobbyister og spinndoktorer.

Heldigvis går det som oftest med alle disse som det gjør med dem som starter motebutikk for selv å prøve klær: Konkurransen kommer og tar dem.

Når det er sagt, er det imidlertid viktig å huske at ikke alt som virker tabloid, er det. Ingen så noe rart i at McDonald´s satte himmel og jord i bevegelse for å rette opp feilen da en kunde for noen år siden ble matforgiftet.

Det er like naturlig at politikerne reagerer på feilbehandling ved et offentlig sykehus. Enkeltsaker må tas alvorlig av alle seriøse tilbydere i et marked - også i det politiske.

At det er så mange graverende enkeltsaker i offentlig sektor at de av og til stjeler all oppmerksomhet, er derfor ikke et argument for å slutte å se på TV2 - det er et argument for å kvalitetssikre offentlige tjenestetilbud.

På 1950-tallet, da den politiske konkurransen var så svak at vi i praksis hadde et sosialdemokratisk monopol, var det mulig å gjemme bort utviklingshemmede, lobotomere psykisk syke, og henvise kvinner til et liv foran komfyren - alt sammen uten at media ropte varsko eller opposisjonspolitikere begeistret stimlet til ofrene. Det var mer behagelig for regjering og embedsverk - men var det bedre?