Rom for å mislykkes

Risikovillige gründere vil sikre verdiskapningen i fremtiden. Da må vi ikke se på konkurs som en fallitt, men som en driver i økonomisk vekst, skriver professor Tor Wallin Andreassen og tidligere SNF-direktør Per Heum i BT 27. mai.

30.05.2014 - Tor Wallin Andreassen og Per Heum

Med en vekst i bruttonasjonalproduktet på 10 prosent pr. år, vil Kina i løpet av kort tid bli den største økonomien i verden, med India og USA som nummer to og tre. For landene i den gamle økonomien stiller disse geopolitiske endringene store krav til tilpasningsevne for ikke å bli akterutseilt av land i Asia og Afrika. Det som tok oss til hvor vi er i dag, er ikke det som vil ta oss dit vi trenger å være i fremtiden.

Det leder til spørsmålet: er Norge rigget for fremtiden? Har vi opprettholdt evnen og viljen til å endre oss?

I dag oser vi av selvtillit og er blant de rikeste landene i verden. FN har utnevnt oss til det beste landet å leve i, og på grunn av klok forvaltning, er Oljefondet det største pensjonsfondet i Europa. Men ingenting varer evig. Markeder er i konstant endring og gamle virksomheter blir utfordret av nye som gradvis tar over, mens de gamle forsvinner ut av markedet. Prosessen kalles kreativ ødeleggelse.

Alle vet at oljen vil ta slutt. Spørsmålet er bare når. Som nasjon må vi ha næringer å leve av når den dagen kommer. Mens noen næringer vil bygge videre på kunnskap fra gamle lønnsomme sektorer, som for eksempel offshore engineering og havbruk, vil andre være basert på ny kunnskap om for eksempel nanoteknologi og eksport av offentlige tjenester og systemer, som Altinn.

Norge ligger under gjennomsnittet på flere målinger av nasjonal innovasjonsevne. I OECD-rapporten «Economic Survey of Norway 2014» slås det fast at regjeringen kan løfte produktiviteten og vekstevnen i norsk økonomi ved å fremme gründervirksomheten. OECD legger også vekt på at offentlig støtte til innovasjon og sterk konkurransepolitikk vil være sentralt for å bedre vår avtakende produktivitet. Tre ord som står frem fra OECD-rapporten er: gründervirksomhet, innovasjon, og sterk konkurransepolitikk.

Fagforeningene vil stritte imot, men for å sikre fremtidens velferdsstat må det bli lettere å legge ned arbeidsplasser som ikke er lønnsomme, for å erstatte dem med mer lønnsomme arbeidsplasser. Arbeidstakere må være villige til å omskolere seg og flytte på seg, dit hvor de lønnsomme arbeidsplassene er.

Mange gründere vil lykkes med å skape lønnsomme arbeidsplasser, om enn ikke på første forsøk. Myndighetene må legge til rette ved å gjøre det lettere å starte bedrifter, lettere å ta risiko og lettere å gå konkurs. Gründere som lykkes, må få beholde mer av rikdommen de skaper.

Det handler om å sikre Norges velferds-utvikling - noe vi for første gang på lenge ikke kan ta for gitt. Og forskning viser at regjeringen har en avgjørende rolle i hvordan landet vil klare omstillingene. Det kommer blant annet frem i boken «Why nations fail» av Daron Acemoglu og James Robinson, fra henholdsvis MIT og Harvard.

Basert på en omfattende analyse av ulike lands utvikling over tid, konkluderer de med at nasjoners vekst eller fall ikke kan forklares med for eksempel kulturelle, klimatiske eller geografiske forhold. Årsaken til at noen nasjoner vokser mens andre når en topp og så faller, ligger primært på politiske og juridiske institusjoner.

Gjennom eksempler hentet fra antikkens Roma, via Tudorene i England, til dagens moderne Kina, viser forfatterne at for at nasjoner skal vokse, må innbyggerne vite at om de arbeider hardt, vil de tjene penger og få beholde dem. Dette krever institusjoner som opprettholder eiendomsretten, fred, økonomisk ekspansjon, demokrati, og stimulerer til innovasjon.

Vår fremtid er avhengig av at vi utvikler en nasjonal kultur av innovatører og gründere. For å være tilpasset både den geopolitiske utviklingen og livet etter oljen, må vi som nasjon utvikle insentiver som stimulerer innbyggerne til verdiskapende arbeid. Vi må slutte å se på konkurs som en fallitt, slik Ibsen har lært oss.

Vi må, som i Silicon Valley og i tråd med den første store innovasjonsforskeren og Harvard-professor Joseph Schumpeter, lære oss å beundre gründerne og entreprenørene. Det er disse som er morgendagens helter. Fordi det er disse som vil gi grunnlag for nye lønnsomme arbeidsplasser, må vil tillate dem å bli rike.

Samtidig må vi i større grad og tidlig i deres liv, bygge oppunder de som er kreative og dyktige - vi må la dem være annerledes. Apple-gründer Steve Jobs kalte dem «The crazy ones!». Dette må også gjenspeiles i skoleverket.

Utfordringen vi står overfor er utvikling av relevant kunnskap med fokus på økt vekst, entreprenørskap og innovasjon i våre utdanningsprogrammer, tilrettelegging for økt mobilitet i vår human og realkapital, samt tilrettelegging for en effektiv konkurransepolitikk som styrker den kreative ødeleggelsesprosessen.

Mens kunnskapsutviklingen kommer ved å stimulere til fremragende forskning, som er noe akademia må ta ansvar for, vil økt mobilitet og konkurranseintensitet være noe politikerne må ta ansvar for.

For å være tilpasset både den geopolitiske utviklingen og livet etter oljen, foreslår vi fire tiltak for Solberg-regjeringen:

Utvikle insentiver som stimulerer innbyggerne til å søke annet produktivt og verdiskapende arbeid innen kunnskapsintensive sektorer. Flere må tørre å omskolere seg til de nye yrkene og flere må tørre å satse på fremtidsrettede fag ved universiteter og høyskoler. Vi trenger at flere tør å velge annerledes.

Samfunnet må legge til rette for økt mobilitet i arbeidsstyrken, og økt konkurranseintensitet. Vi må slutte å tenke at vi skal dø på det samme stedet hvor vi ble født, gikk på skole og vokste opp. Vi må i større grad oppsøke mulighetene og ikke vente på at de skal komme til oss.

Vi må legge til rette for at flere skal tørre å ta mer risiko i arbeidslivet. For mange økonomer som utdannes, går inn i jobber som handler om økonomistyring og kontroll og i for liten grad i oppstart av nye virksomheter. I fremtiden trenger vi langt flere verdiskapere enn kontrollører.

Universitet og høyskolesektoren må få midler til å investere i forskning rundt omstilling, innovasjon, entreprenørskap, og vekst. Vi må i langt større grad lære oss å kommersialisere vår forskning og se den som grunnlag for nyskaping.