Hegnar om sin syke mor

Når Hegnar bruker avisen som talerstol, må vi kunne kreve at han pusser vinduene i glasshuset, skriver professorene Terje Rein Hansen, Guttorm Schjelderup og Jarle Møen.

16.05.2014 - Terje Rein Hansen, Guttorm Schjelderup og Jarle Møen

I Finansavisens lederartikkel 9. mai gir Trygve Hegnar drahjelp til Ole Gjems-Onstad i debatten om formuesskatten. Det er snilt, men Hegnar lykkes ikke i å buksere argumentene helt i havn.

La oss starte med verdsettelsesreglene. At skjeve verdsettelsesregler er hovedproblemet med dagens formuesskatt har hele tiden vært vårt viktigste anliggende. Trygve Hegnar er enig i det, men lar temaet ligge fordi han mener «dette er ikke skatterett, men politikk og ideologi». Da har Hegnar gått glipp av hovedpoenget. Verdsettelsesreglene handler først og fremst om samfunnsøkonomisk effektivitet.

Groteske skjevheter i verdsettelsesreglene vrir nordmenns investeringer fra aksjer, innovasjon og industri til eiendom. Dermed svekkes vekstevnen. I tillegg har formuesskatten en viktig rolle i fordelingspolitikken siden det er bred enighet om at folk skal betale skatt etter evne.

Hegnars hovedargument mot formuesskatten er at man må betale formuesskatt også i år hvor man taper penger. Han mener det er «særdeles skadelig». Vi er usikre på om dette skal forstås som et samfunnsøkonomisk utsagn om effektivitetsvirkningene av skatten eller om det er en privatøkonomisk betraktning fra skatteyterens ståsted.

Fra et privatøkonomisk ståsted har naturligvis Hegnar rett. Det er lett å forstå at Hegnar synes det er galt at formuende mennesker må betale skatt i år hvor formuen deres ikke har avkastning.

IMF-rapporten vi omtalte peker imidlertid på at formue er en bedre indikator for betalingsevne enn inntekt. Slik sett er den viktig for å realisere evneprinsippet i skattepolitikken. Det er heller ikke åpenbart urimelig om formuende mennesker er med og betaler for samfunnets fellesgoder i år hvor de ikke blir rikere.

I skattelitteraturen finnes det dessuten et faglig argument som taler for en forsiktig beskatning av formuende som går med underskudd. Formuesskatt kan stimulere til omstilling fordi den synliggjør alternativverdien av bundet kapital. Skatteforpliktelsen gir incentiv til å ta grep for å sikre finansiell avkastning av formuen. Vi er ikke kjent med empirisk forskning som kan tallfeste om effekten er viktig, men argumentet hører med når effekten av formuesskatten skal under lupen.

Det skal innrømmes at likviditet kan være en utfordring for noen av de som må betale formuesskatt. Vi kan likevel ikke se at formuesskatten skiller seg prinsipielt fra andre offentlige avgifter som bedrifter og privatpersoner betaler uavhengig av den skattbare inntekten. Formuesskatten er i alle fall avgrenset til dem som har formue.

Hegnar mener også at formuesskatten er skadelig for investeringene, og han mener det er opplagt at formuesskatten «gir færre penger igjen til investeringer og nyskaping». Vi kan glede Hegnar med å si oss enige. Men hvorfor da stoppe med formuesskatten? Enhver skatt gir naturligvis færre penger igjen til investeringer, og Hegnar avslører her at han er en bedre bedriftsøkonom enn samfunnsøkonom.

Når samfunnsøkonomer bekymrer seg for at formuesskatt reduserer sparingen, er det ikke skattebetalingen i seg selv man har i tankene - det er tross alt meningen å få inn penger til statskassen. Det samfunnsøkonomiske argumentet handler om avveiningen mellom forbruk og sparing. Vi tror ikke det er veldig relevant for de aller rikeste, men det taler for et solid bunnfradrag.

Til slutt kan vi si oss enige med Hegnar i at den norske formuesskatten er en særskatt på nordmenn. Vårt poeng i svaret til Gjems-Onstad var at man må se på totalbildet. Det finnes også skatter som rammer utlendinger og ikke nordmenn. Utenlandske skattytere betaler generelt sett mer eiendomsskatt, og mange har også høyere utbytteskatt. Enkelte betaler også betydelig arveavgift som fra og med 2014 er avskaffet i Norge.

I sum er det derfor ikke lett å si hvem som kommer best ut etter skatt - om vi da ikke skal ta utgangspunkt i de som investerer gjennom skatteparadiser og unnslipper nesten enhver beskatning. Men vi kan ikke gjøre Norge til et skatteparadis av den grunn.

Vi ønsker en debatt langs slike mer balanserte linjer. Partielle betraktninger som de Gjems-Onstad presenterer er mer egnet til å tilsløre enn å avklare. Når Hegnar bruker avisen sin som talerstol, må vi kunne kreve at han pusser vinduene i glasshuset.