Gambler på ny grunn

Finnes det mindre olje i Afrika enn i OECD-landene? Nei, men høy politisk risiko gjør det dyrere å utvinne den. Men nå kommer Kenya og Uganda. Og kanskje Kongo, skriver førsteamanuensis Torfinn Harding i BT 2. mai.

02.05.2014 - Torfinn Harding

Det meste av oljen i verden er funnet under bakken i rike land. OECD-landene, en gruppe av 34 rike land i verden, har oppdaget olje for 800.000 norske kroner i gjennomsnitt pr. kvadratkilometer - et område på størrelse med 140 fotballbaner.

Afrika har oppdaget bare en femdel så mye, 150.000 pr. kvadratkilometer. Er det fordi det finnes mindre olje i Afrika, eller har det vært mindre oljeleting i Afrika?

Eiendomsrettigheter

Nye forskningsresultater tyder på at geologien ikke er hele forklaringen. Investeringer i oljeleting blir også styrt av kostnadene og risikoen i de landene det bores i.

Ta for eksempel Øst-Afrika. Det er først de siste årene det er funnet olje og gass i Uganda og Kenya. Hvis vi zoomer inn på Uganda, ser vi spor av at landets institusjoner kan ha spilt en rolle.

Oljeboringen foregår i Albert Rift Basin, et geologisk definert område på grensen mellom Den demokratiske republikken Kongo og Uganda, på den ugandiske siden.

Anekdoter fra oljebransjen forteller at Kongo også har tenkt å bore etter olje i området, men eiendomsrettighetene og liknende ser ikke ut til å være helt avklart. Boring på den kongolesiske siden av grensen hindres dermed av de institusjonelle forholdene.

Noe sunnere institusjoner på den ugandiske siden kan ha påvirket valget for selskapene som har investert i oljeletingen i Rift Valley.

Spilleregler

La oss ta et skritt tilbake for å se hvorfor det er slik.

Et grunnleggende spørsmål i økonomifaget er hvorfor noen land er rikere enn andre? Forklaringene er geografi, kultur og institusjoner:

Geografi dreier seg om hvor på kloden landet er lokalisert og omfatter klimatiske forhold, tilgang til hav og størrelsen på landet.

Kultur kan dreie seg om livssyn, tradisjoner og liknende.

Institusjoner er de menneskeskapte spillereglene i samfunnet, for eksempel muligheten for å inngå effektive kontrakter, respekten for private eiendomsrettigheter eller graden av demokrati.

Vekstforskningen de siste 10-15 årene viser at i hvert fall institusjoner er viktige for å forklare forskjeller i inntektsnivå mellom land. Kan det være at oljesektoren ikke er veldig annerledes enn annen økonomisk aktivitet, at også oljeboring påvirkes av kvaliteten på institusjonene?

Gjør en forskjell

To forhold er viktige for et selskap som leter etter olje: Verdien på oljen som selskapet eventuelt skal finne, og sannsynligheten for å finne olje. Verdien på oljen omfatter kostnadene ved å utvinne og transportere ut oljen samt politisk risiko, for eksempel sjansen for at myndighetene i landet eksproprierer installasjoner eller trekker tilbake utvinningsrettighetene.

Å finne ut hva landets institusjoner betyr for økonomisk aktivitet, er ikke enkelt siden de påvirker hverandre. Det gjør det vanskelig å sortere ut hva som er årsak og hva som er virkning. I tillegg er det krevende å ta hensyn til at land har ulike mengder olje. Man vet jo ikke hvor mye olje som finnes før man faktisk har lett etter den.

Men vi har funnet en måte å gjøre dette på. Resultatene viser at sannsynligheten for at det bores etter olje er mer enn dobbelt så stor i utviklingsland med sterke institusjoner sammenliknet med utviklingsland med relativt svakere institusjoner. I analysen er det tatt hensyn til andre forhold som kan påvirke oljeboringen. Institusjonell kvalitet i landet gjør med andre ord en forskjell for selskaper som leter etter olje og gass.

Henger sammen

Hva betyr dette for land med svakere institusjoner? Det er sannsynlig at de i hvert fall oppdager den oljen de måtte ha senere enn andre land - hvis den oppdages i det hele tatt. Et interessant eksempel er nabolandene Vietnam og Malaysia.

Malaysia boret intenst etter olje på 1970- og 80-tallet og oppdaget store forekomster. Vietnam begynte for alvor å bore i løpet av 1980-tallet og gjorde sitt virkelig store funn i 2012. Noe av forklaringen på denne «forsinkelsen» kan være relativt svakere institusjoner i Vietnam sammenliknet med Malaysia. Hvorvidt all olje blir funnet og utvunnet vil avhenge av oljeprisen, som igjen avhenger av tilgangen på andre energikilder og etterspørselen etter energi.

Når vi ser på formuen til ulike land - for eksempel i Norge og Nigeria - er det gjerne en sammenheng mellom naturressurser, innbyggernes kunnskaper og ferdigheter, og fysiske forhold som veier og annen infrastruktur.

Krever investeringer

Forklaringen er at naturressursene krever investeringer akkurat som andre former for kapital. Investeringene avhenger av den forventede avkastningen, som igjen avhenger av landets styresett og spilleregler. Olje er med andre ord akkurat som annen økonomisk aktivitet.

Overraskende? Ikke veldig, men viktig for politikerne i fattige land å være klar over. Det er antakelig en dårlig idé å utsette reformer som kan øke investeringer, selv om en på kortere sikt kan leve av naturressurser. Når de lavest hengende fruktene er plukket, kreves det gode institusjoner for å komme videre.

Hva betyr dette for Norge?

Det kan ha betydd at oljeselskaper har valgt Norge fremfor land med større politisk risiko. I det siste tiåret har vi imidlertid sett at oljeselskaper har søkt ut mot mer risikofylte prosjekter, som for eksempel Uganda og Kenya i Øst-Afrika.

Mer dypvannsboring

Men vi ser også at oljeselskapene har vært villige til å ta på seg høy teknologisk risiko, for eksempel i form av dypvannsboring, boring i arktiske strøk og miljømessig kontroversielle prosjekter som oljesand i Canada. Det gir inntrykk av at den politiske risikoen i noen utviklingsland er veldig stor. Men hvis utviklingsland reformerer sine institusjoner, skjerpes konkurransen om å tiltrekke seg oljeboring også for Norge.