Nullskatt gir rått parti

Starbucks, Amazon, Apple og andre flernasjonale selskaper betaler nesten ikke skatt. Det gir våre hjemlige konkurrenter en konkurranseulempe som er uholdbar, skriver professor Guttorm Schjelderup i DN 2. juli.

02.07.2014 - Guttorm Schjelderup

Internasjonalt har det vært en het debatt knyttet til at mange store flernasjonale selskaper knapt betaler selskapsskatt.

I Europa startet debatten etter at nyhetsbyrået Reuters utarbeidet en rapport om hvordan Starbucks unngår å komme i skatteposisjon i Storbritannia.

Reuters-rapporten pekte på at siden Starbucks åpnet sine kafeer i Storbritannia i 1998, har selskapet hatt en omsetning på over tre milliarder kroner i perioden frem til og med 2011.

Selskapet har imidlertid kun betalt 86 millioner kroner i skatt i denne perioden, og i årene 2009, 2010 og 2011 betalte ikke Starbucks selskapsskatt i Storbritannia på tross av svært høye salgsinntekter. De siste 14 årene har selskapet kun betalt én prosent i skatt av brutto salgsinntekt.

Et annet eksempel er nettselskapet Amazon, som hadde salgsinntekter i perioden 2009-2011 på 7,6 milliarder kroner i Storbritannia, men som ikke hadde skattbart overskudd i samme periode.

Selskaper som Apple og Google betaler også svært lite i skatt på sine inntekter utenfor USA.

Alle selskapene som er nevnt over har vært i myndighetenes søkelys. Ingen av dem er beskyldt for å ha drevet med skatteunndragelse. Det de har gjort er avansert skatteplanlegging som utnytter svakheter i nasjonale og internasjonale rettsregler kombinert med bruk av datterselskaper i land assosiert med betegnelsen skatteparadiser.

Sammenligner vi flernasjonale selskaper med nasjonale selskaper viser empiriske studier fra flere land at nasjonale selskaper betaler betydelig mer i skatt enn flernasjonale selskaper. Det reiser et spørsmål om vi kan leve med en bedriftsbeskatning som diskriminerer mellom ulike selskapstyper.

De flernasjonale selskapene kan drive med skattearbitrasje mellom land på grunn av forskjeller i satser og skattegrunnlag, og de kan prise transaksjoner mellom nærstående selskaper slik at overskudd flyttes til lavskattland.

De fleste land har regler som skal sikre at markedspris (armlengdepris) settes på slike transaksjoner. Det er imidlertid vanskelig å etablere hva som er riktig pris, eksempelvis fordi manglende innsynsmuligheter gjør det umulig å finne ut av det reelle innholdet i internleveranser av varer og tjenester i konsernet, eller fordi det ikke alltid eksisterer markedsparalleller.

Det gir slingringsrom, og med store nok volum kan man flytte overskudd til lavskattland slik at skattbart overskudd i høyskattland blir lavt.

På norsk sokkel er skattesatsen 78 prosent, noe som gir sterke incitamenter til å flytte overskudd til lavskattland. Av de 38 riggene som boret på norsk sokkel i 2011/2012 var 25 eid av selskaper i land som ofte omtales som skatteparadiser. Driftsorganisasjonene på sokkelen leier disse riggene og «bareboats» fra nærstående selskaper. Man kan derfor frykte at leien blir for høy.

For årene 2007-2011 utgjorde slike leiekostnader cirka 48 prosent av brutto omsetning for driftsorganisasjonene på sokkelen, og i samme periode hadde disse i snitt et skattbart overskudd på 4,2 prosent av brutto omsetning.

Til sammenligning hadde norsk industri på fastlandet, hvor skattesatsen var 28 prosent, et skattbart resultat på ti prosent av brutto omsetning. Det kan være mange forklaringer på slike avvik, men høye skattesatser gir sterke incitamenter til å ta for høye priser på transaksjoner mellom nærstående selskaper.

Det er ikke bare internpriser som kan redusere skattbart overskudd. Den type kunstige skattemessige tilpasninger som er beskrevet i innledningen bidrar også. Flernasjonale selskaper kan også bruke lån mellom nærstående selskaper til å føre store rentefradrag i høyskattland. Slike selskaper er tynt kapitalisert, og selv om vi har regler for å motvirke dette, er erfaringene at disse reglene ikke virker godt nok.

Derfor har det svenske skatteutvalget foreslått at bedriftene ikke gis rentefradrag, og i Norge har vi fått rentefradragsbegrensningsregler.

Skal bedriftsskatten være rettferdig, er vi avhengige av at tiltak mot overskuddsflytting virker slik at nasjonale og flernasjonale selskaper har tilnærmet lik skattebyrde.

Hvis vi ikke klarer å etablere effektive tiltak som hindrer flernasjonale selskapers nullskattestrategi, har nasjonale selskaper en konkurranseulempe som på sikt får konsekvenser for eierstruktur, konkurransen om markeder, og som reiser spørsmålet om legitimiteten til bedriftsbeskatningen.