Når får vi normalrente?

Kanskje er vi like langt fra et normalrentenivå i dag som mange tror, skriver professor Ola Grytten i Finansavisen 28. juni.

01.07.2014 - Ola Grytten

FORLEDEN FIKK JEG følgende spørsmål: Når skal vi tilbake til normalrente? Det spørsmålet er ikke lett å svare på av flere årsaker. For det første, hva er normalrente? For det andre, hvilket nivå ligger den på? For det tredje, hva måler vi den i forhold til? Historisk rente? Andre lands renter? Inflasjon? Rentepåslag?

Spørsmålsstilleren hadde heller ingen formening om hvilket nivå normalrenten egentlig skal ligge på eller hva den skal måles i forhold til. Men han mente åpenbart at vi per dags dato ligger langt under det normale rentenivået. Og, ja, for de av oss som husker tilbake til de siste tiårene av det tyvende århundre, så er renten i dag svært så lav.

I AUGUST 1986 flyttet jeg til Bergen for å begynne på siviløkonomstudiet på NHH. Ikke lenge etterpå opprettet jeg konto i Sunnmørsbanken, der Bergenskontoret tilbød 15 prosents innskuddsrente fra første krone på brukskonto. Mens i dag må vi gjerne ta til takke med 0,1 og 0,3 prosent. Boliglånene har i samme periode falt fra rundt 20 til rundt 3,5 prosent. Og lav rente har vi hatt lenge.

Under valutaurolighetene i 1992, med sterk spekulasjon mot en rekke lands pengeenheter, steg rentene raskt. Så i 1993 begynte de en betydelig nedtur, i hovedsak midlertidig avbrutt av Asiakrisen i 1998 og finanskrisen fra sommeren 2007.

For tiden opererer USA og Eurosonen med styringsrenter ned mot null prosent. Den har en stund vært ca. en halv prosent i Storbritannia og i underkant av en prosent i Sverige. Mens Norges Bank, på sin side, den 19. juni valgte å holde styringsrenten uendret på 1,5 prosent.

Samtidig sier sentralbankens hovedstyre at de forventer at den vil holde seg på det nivået til 2016. Perioden forlenges stadig. Det kan se ut som om Norges Bank også mener at vi ganske lenge nå har beveget oss et stykke under normalrenten.

Mange år med lav rente gjør at det vel skulle være god grunn til å spørre seg om ikke normalrenten nå også er blitt lav. Normalrente er nemlig ikke en fast, men en variabel størrelse. Gjennom historien har den variert i takt med inflasjonen, med unntak av noen få, som oftest mer kortvarige hendelser.

SIDEN SLUTTEN av 1980-tallet har nemlig inflasjonen falt både i Norge og internasjonalt. Her hjemme fra mer enn 10 prosent per år til rundt 2 prosent nå. Så lenge inflasjonen er lav må vi regne med lav rente, og er normalinflasjonen lav, vil normalrentene være lave.

Norges Bank har utarbeidet historisk statistikk både for rente- og inflasjonsnivå. Om vi ser på disse tallene oppdager vi at dagens inflasjons- og rentenivå faktisk er nærmere den historiske normalen enn hva situasjonen var i tiden fra andre verdenskrig og frem til begynnelsen av 1990-tallet. Det er nemlig situasjonen i etterkrigstiden, og ikke i dag, som representerer unntakstilstander i norsk og vestlig økonomi.

Det er flere årsaker til fallende prisnivå de siste 25 årene. Én er import av rimelige produkter fra Kina. En annen er import av rimelig arbeidskraft fra Øst-Europa. En tredje er stor produktivitetsvekst, som gjør kostnaden per produsert enhet lavere.

I tillegg har lav etterspørsel under finanskrisen og den påfølgende statsfinansielle krisen i verden bidratt til lav inflasjon.

RENTEN ER også holdt nede av andre årsaker. De viktigste finner vi nok i forbindelse med finanskrisen. Da den internasjonale banknæringen gikk inn i sin likviditetskrise sensommeren og høsten 2008, raste børsene verden over, i det som må betegnes som et av vårt største børskrakk noen sinne. Oslo Børs var på grunn av sin oljeavhengighet en av de som ble hardest rammet, først med en kraftig boble og deretter med et fall i hovedindeksen på 64 prosent på et halvt år fra 22. mai til 20. november 2008.

Som et resultat av bankkrise, børskrakk og eiendomskrakk steg usikkerheten i kredittmarkedene og rentepåslagene og pengemarkedsrentene steg bratt. Dermed toppet utlånsrentene seg i løpet av høsten 2008. En konsekvens ble krisepakker, som også innebar at styringsrentene ble satt ned. Målet var tosidig: å få fart på økonomien, og å gjøre gjeld lettere å betjene.

MEN DET VISTE SEG svært vanskelig å få hjulene i økonomien, særlig i Europa, i gang igjen. Dermed ble rentene holdt nede lengre enn først antatt. Så lenge inflasjon ikke synes å være noen overhengende fare, opprettholdes denne politikken. I tillegg subsidieres statslån til de mest gjeldstyngede landene for å holde deres rentekostnader nede.

For Norges del går økonomien går langt bedre enn i de fleste andre land. Likevel må renten holdes nede for å unngå sterk appresiering av kronen og dermed svekket konkurranseevne i forhold til våre handelspartnere.

MED ANDRE ORD: det eksisterer både mer langsiktige strukturelle og mer kortsiktige konjunkturelle årsaker til at renten over lang tid har vært lav. Særlig de strukturelle faktorene vil være avgjørende for normalrentens nivå.

Således kan man argumentere for at vi kanskje ikke er like langt ifra et normalrentenivå i dag som mange tror. Normalrente er nemlig en variabel - og ikke en fast størrelse.