Om å rope ulv

Professorene Thore Johnsen og Terje Lensberg har presentert en ny analyse, men den er også feil, skriver professorene Petter Bjerksund, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup i DN 4. desember.

04.12.2014 - Petter Bjerksund, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup

Professorene Thore Johnsen og Terje Lensberg har presentert et nytt forskningsnotat som er tilgjengelig ved Institutt for finans på NHH.

Analysen presentert er ny, men konklusjonen er den samme: Det koster minst 2,5 kroner å kreve inn én krone i formuesskatt. Vi mener at deres nye analyse også er feil.

Fra regnskapslitteraturen vet vi at nyheter reflekteres raskt i markedsverdier, men først kommer til syne i regnskapene over tid. Dersom Johnsen og Lensberg hadde undersøkt sine data nøyere ville de ha funnet ut at det er en klar sammenheng mellom årlig endring i markedsverdi og endring i bokført verdi påfølgende år.

Konsekvensen av denne overseelsen er at de overdriver betydelig både størrelsen på eierens latente skattegjeld og økningen i eierens risiko som følge av formuesskatten.

I sitt nye notat har Johnsen og Lensberg fjernet seg fra ideen om et velfungerende finansmarked. En eier kan kun redusere sin risiko ved å tvinge selskapet til å ta mindre risiko. Utgangspunktet for skatteberegningen er teorien om bedriftens produksjonstilpasning fra mikroøkonomi.

De antar at risikotagning er en innsatsfaktor og de ser bort fra markeder og priser. I modellen ligger det dessuten føringer som gjør at når bedriften tvinges til å ta mindre risiko, kan den ikke redusere den minst lønnsomme produksjonen først. Ei heller kan bedriften justere bruken av andre innsatsfaktorer. Dette er svært uvanlige antagelser.

Det bør også nevnes at Johnsen og Lensberg måler skattekostnaden som reduksjonen i brutto produksjonsverdi. Da antar de i realiteten at innsatsfaktorene som frigjøres er verdiløse og ikke har noen alternativ anvendelse i økonomien.

I motsetning til det inntrykket Johnsen og Lensberg skaper i sitt DN-innlegg 19. november, tror ikke vi at kapitalmarkedene gjør det mulig for en eier av et unotert selskap å avlaste all uønsket risiko eller at urealiserte prosjekter i SMB-sektoren kostnadsfritt kan selges til andre aktører.

Forutsetningen om velfungerende kapitalmarkeder la de selv til grunn i sin opprinnelige modell. Vårt hovedpoeng var at konklusjonene de trakk ikke var konsistente med deres egne forutsetninger. Da kan man heller ikke feste lit til den beregnede skattekostnaden.

Vi oppfatter Johnsen og Lensberg slik at de mener formuesskatten bør reduseres, ikke fjernes i sin helhet (Aftenposten 15. november). Det er et godt utgangspunkt for en mer konstruktiv debatt. Vi er også enige med dem i at en dypere forståelse av eventuelle problemer med formuesskatten i SMB-sektoren må gå gjennom å modellere imperfeksjoner i kapitalmarkedet.

Dersom dagens fastlåste for-eller-imot-debatt kan legges til side, vil det åpne for en mer nyansert diskusjon om utformingen av formuesskatten i lys av alternative skatter. Å rope ulv i utide, bidrar ikke til å føre debatten inn i et slikt spor.