Bomskudd om formuesskatt

Debatten om formuesskatt lider av mangel av kunnskap om kostnadene ved å kreve inn skatten, skriver professorene Thore Johnsen og Terje Lensberg i DN 17. desember.

17.12.2014 - Thore Johnsen og Terje Lensberg

At formuesskatten reduserer verdiskaping og vekst er vel kjent, men tallmessige anslag mangler. Det gjør det vanskelig å veie fordelene med formuesskatten opp mot ulempene. Scheel-utvalgets rapport beregner kostnader ved selskapsskatt men har ingen tilsvarende tall for skatt på formue.

Vi har forsøkt å bidra med informasjon til debatten ved å bruke en standard kapitalverdimodell til å analysere sammenhengen mellom formuesskatt og risikoevne for selskaper med norske eiere. Risikoevne er det samme som egenkapital.

Nåverdien av forventede skattebetalinger reduserer verdien av eiernes egenkapital med cirka 15 prosent både i børsnoterte og unoterte selskaper.Motposten i et børsnotert selskap er at staten tar en tilsvarende eierandel, men dessverre et tilsvarende gjeldskrav i et unotert selskap.

Forskjellen skyldes ulikt skattegrunnlag. For børsnoterte selskaper brukes børsverdien ved slutten av året. Eierne betaler derfor mindre formuesskatt i dårlige enn i gode år, og staten bærer risiko på lik linje med eierne.

For unoterte selskaper er skatten basert på bokført verdi ved begynnelsen av året, og er derfor i praksis den samme i dårlige som i gode år. Data for Oslo Børs viser at endringer i bokført verdi er ukorrelert med endringer i markedsverdi og årlig verdiskaping.

Formuesskatten virker som et gjeldskrav som øker eiernes risiko og reduserer deres evne til å ta forretningsmessig risiko.

I DN 22. oktober anslår vi at redusert forretningsmessig risikotagning i unotert sektor gir et samfunnsmessig verditap på minst 2,5 ganger skatteprovenyet. Beregningen utdypes i DN 19. november, samtidig som vi tilbakeviser kritikk fra Bjerksund, Møen og Schjelderup (BMS).

BMS kommer med ny kritikk i DN 4. desember, men også denne er feil eller irrelevant. BMS har funnet en positiv sammenheng mellom endringer i Børsens markedsverdi og endringer i bokførte verdier påfølgende år.

Dette har ingen betydning for våre konklusjoner siden formuesskatten er basert på fjorårets bokførte verdier. Om noe forsterkes vår konklusjon om økt risiko siden sammenhengen bare holder når Børsen stiger og ikke når den faller.

BMS hevder videre at vi har endret vår analyse og fjernet oss fra ideen om et velfungerende finansmarked. Dette er galt. Vi har derimot utvidet analysen med en realøkonomisk beregning av de samfunnsøkonomiske kostnadene ved redusert risikoevne i unoterte selskaper.

Beregningen gir samme resultat som den finansielle beregningen, som viser at resultatene våre er robuste. BMS har avslutningsvis en kritikk mot vår realøkonomiske analyse. Kritikken virker lite gjennomtenkt.

De peker på at vi måler skattekostnaden som reduksjonen i brutto produksjonsverdi og sier at dette innebærer en antagelse om at de produksjonsfaktorene som frigjøres ikke har noen alternativ anvendelse. Dette er korrekt. Den innsatsfaktoren som «frigjøres» er risikoevne i unotert sektor. Men den frigjøres ikke som følge av formuesskatten, den fjernes.

Vi er enige med BMS i at debatten om formuesskatten bør komme inn i et mer konstruktivt spor. Da bør man starte med å akseptere at skatten har en kostnadsside som må belyses før man konkluderer.

BMS kan bidra til en mer opplyst debatt ved å bruke energien på å gjøre egne analyser i stedet for å skyte seg selv i foten med feilslått kritikk av våre tall.