Skatt på norske eierskap?

Formuesskatten gjør at for få norske bedrifter selges til utlandet, skriver NHH-professor Jarle Møen i Dagens Næringsliv lørdag 9. august 2014.

11.08.2014 - Jarle Møen

På NHHs vårkonferanse ble jeg utfordret av tidligere NHO-president Paul-Christian Rieber. Han var skuffet over at jeg og NHH-kolleger ved Senter for skatteforskning ikke støtter næringslivets krav om å fjerne formuesskatten. Rieber trakk frem at formuesskatten diskriminerer norske eiere.

Nåværende NHO-president Tore Ulstein har samme forståelse og har i sommerens debatt hevdet norske bedrifter løper med et gnagsår i det internasjonale kappløpet. Statsminister Erna Solberg, Civita, Trygve Hegnar og mange andre motstandere av formuesskatten har argumentert langs samme linje. Påstanden er hittil ikke satt ordentlig på prøve, og den bør ikke bli stående som en sannhet.

Det er lett å forstå at bedriftseiere opplever formuesskatten som konkurransevridende. Anta at Rieber-konsernet hvert år må ta ut 25 millioner av virksomheten for å dekke eiernes formuesskatt. Det er en kostnad de fleste utenlandske konkurrenter ikke har. Rieber mener at det svekker selskapets konkurransekraft.

Et nært beslektet argument fremsettes av Tore Lærdal i Stavangerbedriften Laerdal Medical. Han intervjues i Dagens Næringsliv 28. mai og hevder at den særnorske formuesskatten «medfører at utenlandske oppkjøpere kan betale mer for en norsk bedrift enn norske investorer».

Jeg tror både Rieber og Lærdal resonnerer feil. La oss ta utgangspunkt i en formuesskatt som verdsetter alle formuesobjekter korrekt og la oss videre anta at formuesskatt er det eneste som skiller det norske skattesystemet fra det Rieber og Lærdals utenlandske konkurrenter står overfor. Rieber og Lærdal får da en lavere avkastning etter skatt enn det de utenlandske konkurrentene får.

Men vil Rieber og Lærdal bli utkonkurrert? Er Rieber-konsernet og Laerdal Medical mer verd for utenlandske oppkjøpere enn de er for Rieber- og Lærdalfamiliene? Nei. Grunnen er at formuesskatten er en skatt på eieren, ikke på bedriften. Dette oppfattes gjerne som en formalitet, men det har stor betydning. Så lenge Rieber og Lærdal velger å bo i Norge må de betale formuesskatt. Det hjelper ikke å selge bedriftene fordi de også vil få formuesskatt på alternative investeringer. Dermed har formuesskatten ingen direkte effekt på bedriftenes konkurranseevne.

Kommer det en bedrift for salg som de ønsker å overta, er formuesskatten heller ingen grunn til at utenlandske konkurrenter skal overby dem. Den formuesskatten norske investorer må betale for å eie bedrifter er ikke en ekstrakostnad de pådrar seg ved å kjøpe. Det er en kostnad som allerede påhviler de pengene som brukes til oppkjøpet. Med gode skattemessige verdsettelsesregler vil derfor ikke formuesskatten virke inn på hvor mye en bedrift er verd.

Jeg startet ut med å anta at all formue verdsettes korrekt, og resonnementene ovenfor gjelder perfekt dersom en norsk investor skal kjøpe et børsnotert selskap ved å bruke bankinnskudd eller obligasjoner.

Tar vi hensyn til at de fleste bedriftseiere i Norge har ikke-børsnoterte selskaper blir bildet annerledes på grunn av skjevheter i verdsettelsesreglene. I de aller fleste tilfeller vil salg av en bedrift gi eieren økt ligningsformue fordi bedriftenes ligningsverdi er lavere enn markedsverdien. Et salg vil da øke eierens formuesskatt. Det medfører paradoksalt nok at ikke-børsnoterte bedrifter er mer verd for norske eiere enn for utenlandske.

Effekten av formuesskatten er altså stikk motsatt av det næringslivet hevder. Formuesskatten skaper en vridning i retning av at norske privateide bedrifter for sjelden selges til utenlandske interessenter. Dette skyldes at norske eiere sparer skatt ved å sitte med formuen i ikke-børsnoterte selskaper.

Når norske bedriftseiere likevel opplever formuesskatten som konkurransevridende er det trolig fordi den gir dem mindre penger å investere. Formuesskatt vil unektelig svekke egenkapitalen til Rieber og Lærdal. Dette er imidlertid ikke noe særtrekk ved formuesskatten. En krone til staten er en krone i redusert egenkapital enten den betales som formuesskatt eller inntektsskatt.

Det er legitimt å reise en debatt om det samlede skattetrykket på norsk næringsliv - og om utformingen. Men å gi skatteletter til landets rikeste ene og alene for at de skal ha mer egenkapital å investere vil være en oppsiktsvekkende form for næringspolitikk.

Staten tar inn 14 milliarder i formuesskatt. Har man som mål å redusere skattetrykket på næringsdrivende er det trolig mer vekstfremmende å bruke disse pengene til å senke inntektsskatten. Grovt regnet kan man med en skattelette på 14 milliarder redusere selskapsskattesatsen fra 27 til 22 prosent.

Professor Jarle Møen, Senter for skatteforskning på Norges Handelshøyskole.