Undervisningen er for dårlig

Jeg drømmer om en dag der lærerne bryter ut av klasserommene og brenner alle plandokumenter, evalueringsskjema og kvalitetsrapporter på bålet, skriver professor Jan Ubøe i BT 25. april.

25.04.2014 - Jan Ubøe

Jeg drømmer om en dag der lærerne bryter ut av klasserommene og brenner alle plandokumenter, evalueringsskjema og kvalitetsrapporter på bålet.

Et lite blikk gjennom dagens nyhetsbilde gir grunnlag for refleksjoner. En professor raser over late studenter ved universitetene, en annen er overgitt over et urovekkende stort frafall i lærerutdanningen.

En tredje artikkel viser at stadig flere gutter faller fra i skolen. Hva om disse forholdene har en og samme årsak? Hva om undervisningen er så kjedelig at det ikke er til å holde ut?

Det ville ikke overraske meg. Gjennom en lang forskerkarriere har jeg sovet meg gjennom flere foredrag enn de fleste.

Hvis jeg opplever at nesten alle forelesninger er søvndyssende, hva med alle andre som ikke har samme sterke faglige motivasjon og forankring? Heldigvis fins det glitrende unntak; foredragsholdere som evner å holde et intenst fokus over lang tid. En sjelden konsentrasjon av slike mennesker finner jeg blant mine kollegaer ved NHH.

Foreldede metoder

Felles for dem som klager mest over tilstanden i skole og høyere utdanning, er at de har overdreven tiltro til gårsdagens pensum og metoder. Løsningen må være mer disiplin blant elevene, og sterkere kompetanse hos de som underviser. Jeg er til en viss grad enig i disse tiltakene, men tror ikke problemet ligger der.

Skole og høyere utdanning er ikke interessant nok for ungdommen som vokser opp. Hadde utdanningen vært interessant nok, ville vi ikke sett de massive problemene vi ser i dag.

Skole og høyere utdanning dreier i urovekkende grad i retning av detaljstyring og kontroll. Tesen er at det å jobbe er kjedelig. For å sikre godt utført arbeid må vi kontrollere arbeidstakerne og tilby høyere lønn for de beste. Problemet er at det som kanskje er riktig medisin i næringslivet, ikke fungerer like godt i skolen.

I det øyeblikket en lærer oppfatter jobben som kjedelig og uinspirerende, har han eller hun tatt et langt skritt i retning av å begynne å lete etter annet arbeid. Hvis læreren i tillegg opplever å gå på akkord med sin egen overbevisning, er slaget tapt, og resultatet blir et uinteressant pliktløp der alle sover.

Frihet til å feile

Undervisning uten engasjement er kjedelig undervisning. De mest disiplinorienterte vil trolig sette kaffen i halsen når jeg sier at vi må gi lærerne større frihet. Frihet betyr samtidig frihet til å feile, men jeg tror ikke vi har noe alternativ. Nylig nevnte en kollega at noen opprørske lærere i videregående skole bedrev sivil ulydighet ved å undervise emner utenfor læreplanen. Hvis samfunnet ikke viser lærerne tillit ved å gi dem mer frihet og ansvar, tror jeg vi alle vil sitte igjen som tapere.

Internett og annen teknologi har massive implikasjoner for adferden til unge mennesker, og vi kan ikke stikke hodet i sanden og late som om ingenting har skjedd. Ingen av oss vet noe sikkert om hva som kreves av kunnskap om 30-40 år. Likevel synes mange å være hellig overbevist om at Norge går nedenom og hjem hvis ikke vi scorer høyt på relativt smale internasjonale tester.

De kan ha rett, hva vet jeg, men, unnskyld, jeg tror ikke noe på det. Forhåpentligvis fins det en positiv sammenheng mellom akademisk dannelse og konkurranseevne, men jeg tror sammenhengen er mye svakere enn det bildet som nå blir tegnet i media.

Ungdommen har talent

Min oppskrift for en bedre utdanning er veldig enkel. Undervis nesten hva som helst, men gjør det med innlevelse og overbevisning. Hvis vi blir for bundet av fikserte lærerplaner, kan vi fort oppleve at nesten alle studentene stryker.

Flott, applauderer noen; vi kan jo ikke senke nivået, men absolutt nivå fins kun i Platons idéverden. Sammenlikner vi oss i dag med de beste universitetene i Kina, blir konklusjonen at nivået i samtlige fag er altfor lavt.

Relativt nivå finnes ikke, relativt nivå skapes og bør til enhver tid være så høyt som mulig. Min jobb er å gjøre så mye som mulig ut av de studentene jeg faktisk har.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) skrev for en tid tilbake at jeg må regne med å møte studenter med et dårligere ferdighetsnivå i fremtiden. Han kan ha rett. Jeg for min del opplever at Norge ikke har noen mangel på talent og tror heller ikke vi vil mangle det i fremtiden.

Så lenge talent og evner er til stede, er det håp. Kanskje må jeg si andre ting enn det jeg gjør i dag, men jeg tror ikke samfunnet vil gå under av den grunn.

Brenn plandokumentene

Jeg dagdrømmer om en dag der lærerne bryter ut av klasserommene og brenner alle plandokumenter, evalueringsskjema og kvalitetsrapporter på bålet. Et vakkert syn.

Selv om jeg har hørt alle festtalene, har jeg til gode å se et sekund med undervisning som har blitt bedre av den grunn. Jeg ivrer i stedet for at lærere, spesielt i høyere utdanning, snakker aktivt med studentene sine. Det er veldig interessant og givende, og gir uendelig mer innsikt enn alt annet.

På den måten kan vi ligge i forkant. Hvis sjokket møter oss først ved sensuren, mister vi hele årskull. Er vi stae nok, kan vi miste flere årskull på rad. Det har vi ikke råd til.