Lykkelig uvitenhet

Kronikk: Ansatte som tjente mindre enn gjennomsnittet, og som hadde fått vite hva andre tjente, var mer tilbøyelige til å lete etter en ny jobb. Betyr det at vi ikke bør offentliggjøre skattelistene? spør Alexander W. Cappelen i Fredagskronikken i Dagens Næringsliv 16. november 2012.

16.11.2012 - Alexander W. Cappelen

Det er tydelig at apen er fornøyd med betalingen. Forskeren bak eksperimentet, Frans de Waal, forteller at apen er villig til å utføre denne arbeidsoppgaven gjentatte ganger for samme betaling.

Vår ape har imidlertid en kollega i buret ved siden av. Det neste vi ser i videoen er at også denne apen gis en stein, men når den returnerer steinen blir den belønnet med en drue i stedet for en agurkbit.

Vår ape følger nøye med på det som skjer i det andre buret. Når den får en ny stein, utfører den arbeidsoppgaven med stor entusiasme, i håp om å bli belønnet med en deilig drue. Belønningen er imidlertid en agurkbit denne gangen også. Apen er nå tydelig skuffet over betalingen - en betaling den var fornøyd med før den fikk se hva den andre apen fikk betalt.

Det hele gjentas en gang til; den andre apen får på nytt en drue for jobben, mens den første apen enda en gang får en agurkbit. Nå sprekker det for apen vår, som kaster agurkbiten vekk og rister i buret - rasende over å bli lønnet dårligere enn apen i buret ved siden av.

I henhold til standard økonomisk teori er ikke vi mennesker som apene i dette eksperimentet. Mennesket som befolker økonomenes modeller, homo oeconomicus, bryr seg bare om absoluttverdien av belønningen. Hva kollegaer og naboer tjener, er knekkende likegyldig for det økonomiske mennesket.

Den store interessen for å sjekke andres inntekt når ligningstallene legges ut, er imidlertid en klar indikasjon på at vanlige mennesker er nærmere beslektet med aper enn med homo oeconomicus. En rekke empiriske studier har da også påvist en sammenheng mellom relativ lønn og jobbtilfredshet, men det har vært vanskelig å avgjøre om sammenhengen skyldes at folk som er lite tilfredse i jobben har lav relativ lønn, eller om lav relativ lønn gjør folk lite tilfredse.

Et fascinerende felteksperiment som nylig ble utført ved University of California, benyttet en original strategi for å studere hvorvidt kunnskap om andres lønn faktisk fører til lavere jobbtilfredshet («Inequality at Work: The Effect of Peer Salaries on Job Satisfaction», av Card, Mas, Moretti, og Saez).

Utgangspunktet for eksperimentet var California's «Right to Know Law» som i 2008 førte til opprettelsen av en nettside hvor man kunne få oppgitt lønnen til alle offentlig ansatte i California. Nettsiden var tilgjengelig for alle, men få kjente til den. Dette utnyttet forskerne ved å informere et tilfeldig utvalg av de ansatte ved universitet om nettsiden.

Ikke overraskende førte informasjonen til at en større andel av de ansatte oppsøkte nettsiden, og de som oppsøkte nettsiden, brukte den primært til å finne ut hva deres kollegaer tjente. For å studere effekten av dette gjennomførte forskere en undersøkelse hvor de spurte ansatte om hvor tilfredse de var på jobben og om de hadde planer om å bytte jobb. De fant at:

• Ansatte som tjente mindre enn gjennomsnittet og som hadde fått vite hva andre tjente, rapporterte lavere jobbtilfredshet og var mer tilbøyelige til å lete etter en ny jobb.

• Ansatte med inntekt over gjennomsnittet var derimot upåvirket av informasjonen.

I sum ble dermed jobbtilfredsheten redusert som en følge av nettsiden.

Disse resultatene peker i retning av at offentliggjøringen av skattelistene i Norge også kan være velferdsreduserende: De med lav lønn blir mer misfornøyde og de med høy lønn bryr seg lite om det.

Betyr det i så fall at vi bør slutte å offentliggjøre skattelistene?

Selvsagt ikke. Det er mange ting vi har rett til å vite selv om kunnskapen ikke nødvendigvis gjør oss mer tilfredse.

I motsetning til capuchin-aper i bur har vi dessuten muligheter til å gjøre noe med inntektsulikheter vi mener er urettferdige.

Men det forutsetter at vi vet om dem.