Forskningens underlige veier

Rögnvaldur Hannesson

Kommentar: Forskningsresultater er minst like vanskelig å forutse som været, skriver Rögnvaldur Hannesson i E24 18. oktober 2012.

06.11.2012 - Rögnvaldur Hannesson


Det klages over for lite penger til forskning i Norge. Vi ligger langt under hva andre rike land bruker til forskning, blir det sagt. Det er sikkert riktig, og beklagelig. Men det er ikke bare pengene det kommer an på. Forskernes arbeidsfred er ikke mindre interessant, og hvem som forsker og på hva. Og verst av alt, forskningsresultater er minst like vanskelige å forutse som været.

Det er dette som gjør søknader om forskningsmidler og planlegging av forskning til et aldri så lite paradoks. «Man kan ikke stille opp et problem systematisk før man har løst det», har Piet Hein sagt. Og det er ikke så lett å søke om å finne noe man ennå ikke vet hva er.

I sin bok, «The Demon Haunted World», forteller den amerikanske astrofysiker Carl Sagan om et forskningsprosjekt initiert av dronning Victoria i 1860, da Storbritannia var den dominerende stormakt i verden. Dronningen sammenkalte imperiets mest fremstående vitenskapsmenn og sine beste politiske rådgivere og sa: «Jeg er dronning i verdens mektigste rike. Mine undersåtter er spredt over hele kloden. I mitt rike går solen aldri ned. Jeg vil ha kontakt med mine undersåtter, men det tar for lang tid å reise rundt i mitt rike. Derfor vil jeg at dere lager en kasse hvor mine undersåtter kan se mitt bilde og høre meg tale til dem, akkurat i det øyeblikk jeg snakker. Jeg vil at de skal kunne se meg på min trone i Buckingham Palace her i London i det øyeblikk jeg snakker til dem, jeg vil at de skal kunne se meg inn i øynene og tenke 'dette er vår dronning, hun bryr seg om vårt ve og vel, hun tenker på oss bestandig.' Og hvis det tar for lang tid å lage denne kassen, så kunne dere kanskje lage en annen kasse først hvor de bare kan høre min stemme men ikke se meg; det er kanskje enklere å lage en sånn kasse.

Vitenskapsmennene og de politiske rådgivere gjorde selvsagt som dronningen sa. Det ble laget et forsknings- og utviklingsprosjekt under navnet «Westminsterprosjektet». Det ble laget budsjetter og milepeler, det ble formulert målsetting og delmål og sluttmål. Penger ble bevilget, penger ble anvist, penger ble brukt; fremdriftsrapporter ble skrevet, og sluttrapporter. Og så ble det et oppsummeringsseminar og et formidlingsseminar. Kassene ble laget, men det var en helt annen dronning som talte til sitt folk, og som folket fikk se. Og folket var blitt færre og imperiet var blitt mindre, og solen var begynt å gå ned over imperiet, men den sto alltid opp igjen.

Men så var det det at dette forskningsprosjektet aldri eksisterte. Riktignok ble disse kassene laget etterhvert, og vi har dem alle sammen, og vi kan både se og høre mye rart, og det meste av det kan vi godt være foruten. Men grunnen til at kassene kunne bli laget, den ble lagt av en forunderlig skrue som het Maxwell. Han var slett ikke opptatt av å lage noen kasser for dronningen, men han var opptatt av å forstå naturen. Han hadde ikke noe forskningsprosjekt med milepæler og målsettinger, men han fikk lov å være i fred som professor på universitetet i Cambridge og pusle med det han var interessert i. En av de ting han oppdaget var elektromagnetismen, og uten kjennskap til den og dens lover ville det ikke vært mulig å lage sånne kasser som du og jeg har stående i stuen og gud må vite hvor og høre på ting vi ikke trenger å høre og se på ting vi ikke burde ha sett.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive