Større banker, større tap
De største bankene tok de største tapene under finanskrisen, og statlige banker har mer inkompetente styrer. Det var noe av lærdommen under E.ON Ruhrgas-konferansen.
30.03.2012 - Knut André Karlstad
Konferansen var en møteplass for tyske og norske akademikere, og hadde finanskrisen som tema. Stipendprogrammet til den tyske gassleverandøren feirer 25-årsjubileum i år, og konferansen ble blant annet realisert med midler herfra.
Professor Marcel Thum fra Technische Universität Dresden har forsket på kompetansenivået til styrene i tyske banker under finanskrisen.
- Tapte de offentlige bankene mer enn de private? Og kan disse tapene forklares med dårligere styring? innledet Thum.
Forskerne brukte de 29 største tyske bankene i undersøkelsen. 13 av disse var statlige, 16 private. Alle bankene hadde bokført mer enn 40 milliarder Euro på balansen.
- Jo større bank, jo større tap, var første konklusjon fra undersøkelsen.
- Men gitt størrelsen så hadde de offentlige bankene større tap. Betydelig større tap, sa Thum.
Han viste at tapene var i størrelsesordenen 132 til 235 prosent høyere enn i privat sektor.
Statlig (in)kompetanse
Gjennom fem hypoteser testet så forskerteamet årsakene til at de offentlige bankene tapte mer. De så på styreovervåkning, risikotaking, ledelsesbegrensninger og lønnsnivået til ledere i bankene. Det mest oppsiktsvekkende var forskjellene på kompetansenivået i privat og offentlig banksektor.
Ved å studere biografien til 592 styremedlemmer ble disse evaluert basert på tre hovedkategorier: Utdanning, erfaring fra finansmarkeder og ledelseserfaring.
Mer enn 1/3 av styremedlemmene privatbankene hadde markedserfaring, mot bare 10 prosent i statsbankene. Toppledererfaringen var nesten 10 prosent av styrene i private banker, men under én prosent i de offentlige.
- Det er store forskjeller i erfaring. Mer erfaring fra finansmarkedene førte til lavere tap. Da de dårlige tidene kom gjorde statsbankene det dårligere enn de private, konstaterer Marcel Thum.
- Du ønsker sannsynligvis ikke at alle i styret har arbeidserfaring fra vedkommende bank, men du ønsker i det minste at én har det, sa professor Marcel Thum fra Technische Universität Dresden.
Foto: Knut André Karlstad
Eksplosiv gjeldsvekst
Aksel Mjøs fra Institutt for foretaksøkonomi var en av de lokale foredragsholderne. Han presenterte to artikler som omhandlet kredittilgangen til norske firmaer i årene rundt finanskrisen.
- Hva er effektene av kredittilgang på realøkonomisk aktivitet? Er det forskjeller for ulike typer bedrifter? Og hvorfor endrer bankene kredittilgangen under konjunktursvingninger? innledet Mjøs i sin presentasjon.
I årene frem til 2004 var det nesten ingen gjeldsvekst i Norge, men i årene etter eksploderte kredittetterspørselen og -tilgangen. Av de over 1200 bedriftene som Mjøs og co. forsket på opplevde 23 prosent redusert kredittilgang da finanskrisen slo inn.
Forskerne fant at de største firmaene ble mest påvirket av den reduserte tilgangen på lån og kreditter. Dette var selskaper som i utgangspunktet hadde sterk kredittverdighet, og som betalte utbytte.
- De som er vant til begrensninger på lån og utbytte er de som blir minst påvirket, sier Mjøs. Den teoretiske begrunnelsen for dette er at disse firmaene allerede er vant til å måtte klare seg uten kreditt.
Gode tider, dårligere rutiner
Men hvorfor blir da de på papiret sterkeste rammet? Hvorfor endret bankene adferd?
Forklaringen er at bankene strammer hardt inn når lavkonjunkturer slår inn. De som allerede er nektet kreditt vil ikke merke noe særlig til det, mens en del av de som normalt sett ville fått låne dermed vil slite.
Forskerne finner også at selskaper som bytter bank generelt gjør det dårligere enn dem som forblir hos sin faste bankforbindelse. Bankene kjemper gjerne om nye kunder, og dermed kan kvalitetssjekken på nye forbindelser bli lidende. Å vinne nye kunder kan dermed bli en «winners curse» ettersom det gjerne er økonomisk svakere selskaper som må ut og shoppe lån.
- Denne effekten er først og fremst til stede i oppgangsår og er i tråd med teoretiske prediksjoner om at bankene er mindre nøye med kredittsjekk i slike tider, konkluderer forskerne.
- Vi finner at kredittilgjengelighet påvirker investeringene når vi justerer for kredittverdighet, sa postdoktor Aksel Mjøs.
Foto: Hallvard Lyssand (arkiv).
Økte utgifter og økt gjeld
Det var ikke bare selskapenes gjeld som vokste dramatisk mot slutten av forrige tiår. Ludger Schuknecht fra det tyske finansdepartementet, og tidligere seniorrådgiver i den europeiske sentralbanken, mener at overestimering av BNP-veksten i Eurosonen i årene før krisen er årsaken til at Sør-Europa nå befinner seg i et gjeldsmareritt.
- Mange av problemene med statsfinansene er ikke primært et resultat av krisen, men på grunn av ekspansiv finanspolitikk i oppgangsfasen etterfulgt av ekspansiv politikk under krisen.
Shcuknecht har gjennomført en såkalt kontrafaktisk simulering og beregnet hvordan bildet ville sett ut i dag dersom landene hadde ført en mer restriktiv, såkalt nøytral, politikk, og ikke minst fulgt finanspolitiske spilleregler som tar høyde for at estimatene for vekst kan slå feil.
- Det var åtte år med relativt god vekst i Euro-sonen til og med 2007. Statsutgiftene økte i snitt med fire prosent i årene 2007-2009 (kriseårene, red. anm.). Gjeldsgraden gikk ikke ned i de gode årene, forklarte han.
Ønsker mer regelstyring
På grunn av overestimering av potensielt BNP økte statsutgiftene i Euro-sonen dramatisk forrige tiår. I perioden 1999-2009 hevdet forskeren at BNP i snitt ble overestimert med 5 prosent i året. Og når anslagene slår feil går det hardt utover statskassa.
- Tyskland klarte å redusere sin gjeldsgrad, men alle de andre landene har nå gjeld som er markant høyere enn om de hadde ført en nøytral utgiftspolitikk, sier han, og påpeker også at IMF (International Monetary Fund) sine tall er feil. Han sier pengefondet misforstod oppgangsårene som «normale vekstår».
Schuknecht tar nå til orde for at landene innfører finanspolitiske regler, ikke ulikt den norske handlingsregelen.
- Jeg vil oppfordre land til å innføre utgiftsregler med en forsiktighetsmargin i tillegg. En regel som trekker fra 0,5 prosent av estimert BNP ville ha resultert i bedre posisjoner i dag, sier han.
Konferansen ble avsluttet med en paneldebatt. Fra venstre: Guntram Wolff, Harald Magnus Andreassen, Ludger Schuknecht, Thore Johnsen, Arent Skjæveland og moderator Terje Erikstad.
Foto: Helge Skodvin
Hørt under debatten
Konferansen ble avsluttet med en paneldebatt ledet av Terje Erikstad fra Dagens Næringsliv. I panelet satt Guntram Wolff (Bruegel), Harald Magnus Andreassen (Swedbank First Securities), Ludger Schuknecht (Bundesministerium der Finanzen), Thore Johnsen (NHH) og Arent Skjæveland (Finansdepartementet). Her er noe av det som ble sagt.
Om Euro-sonen vil brytes opp:
- Et brudd kan ikke gjøres på en enkel måte. Å gjennomføre det er en tøff oppgave.
(Wolff)
- Sjansene for disse landene til å overleve ved å bygge sterke institusjoner er mye sterkere enn å stå alene.
(Andreassen)
- Institusjonelle reformer vil bygge tillit hvis de blir gjennomført på en ordentlig måte.
(Schuknecht)
- Dette var et godt ekteskap som surnet. Men selv om ekteskapet var uheldig er det ikke noe i veien med å gjøre det beste ut av det. Jeg stemmer for at de fortsatt skal holde sammen, men på en annen side kan de jo slå opp [latter fra salen].
(Johnsen)
Om institusjoner og finansiell disiplin:
- Det vi trenger er at institusjonene og aktørene gjenvinner stabiliteten.
(Schuknecht)
- Vi gjorde en rekke feil selv [i Norge] på midten av 80-tallet, og med et stort innslag av hollandsk syke. Men det viktige er at vi lærte mye av det og at politikerne lærte.
(Skjæveland)
- Det skjedde ikke bare i Norge, men i Sverige og Finland også. Disse landene lærte leksa. Når jeg ser på Italia og Spania er jeg ganske optimistisk. Dette kommer ikke til å skje igjen. De har lært leksa si på den harde måten.
(Andreassen)
|
