200 år med norsk pengepolitikk

Kronikk. Norge har hatt et uttrykt mål om å holde stabil verdi på våre penger. Det gir en nødvendig tillit til pengesystemet, som medfører lavere renter, liten inflasjon og økt troverdighet i utlandet, skriver professor Ola H. Grytten i Bergens Tidende 20. mai.

22.05.2012 - Ola H. Grytten

Til tross for et uttrykt mål om stabil pengeenhet, har det ikke alltid vært like lett å utøve. Mange endringer har skjedd i norsk pengepolitikk fra unionsoppløsningen fra Danmark i 1814 og frem til i dag.

En av de første utfordringene vi fikk etter løsrivelsen fra Danmark var å etablere eget pengevesen. Stortinget vedtok 14. juni 1816 hele seks lover om norsk pengevesen. Lov angaaende Pengevæsenet instruerte innføringen av en norsk pengeenhet knyttet til en sølvstandard. Det innebar at pengene skulle ha en fast verdi i sølv og fritt kunne veksles mot denne. Pengeenheten fra 1816 ble kalt spesidaler og hadde en verdi på 25,28 gram fint sølv pr. daler. Den var delt i 120 shilling. Samtidig ble Norges Bank vedtatt opprettet som landets sentralbank.

Imidlertid manglet den nye, norske staten den nødvendige tilliten i markedet og spesidaleren fikk derfor en markedsverdi på bare halvparten av sin formelle verdi (pariverdi). Myndighetene ble derfor tvunget til å føre en forsiktig pengepolitikk, der renten ble holdt høyt oppe og pengeutstedelsen begrenset. Spesidaleren begynte å stige i verdi og den 23. april 1842 ble sølvveksling mot fast pariverdi reelt sett innført.

Deretter hadde Norge en reell sølvstandard frem til overgangen til gullstandard i 1874. Fra da av ble kronen oppgitt i en fast verdi av 0,40323 gram fint gull. Overgangen kom i forkant av en rekke andre land og banet veien for en skandinavisk myntunion, som Norge deltok i fra 1. januar 1877. De fleste land gikk inn på gullstandarden og fastkurstilknytningen virket lenge stabiliserende for verdensøkonomien. Likevel hadde den sine svakheter ved at den forsterket konjunkturbevegelsene og ikke i stor nok grad tilpasset seg økonomiske styrkeforhold landene imellom.

På grunn av første verdenskrig ble gullinnløsningen av kronen suspendert i august 1914. Det bidro gjennom endret rentepolitikk til formidabel vekst i pengemengden til og med 1920. Økt tilgang på penger, samtidig som produktvolumet ikke økte førte til sterk inflasjon. Dermed ble kroneverdien halvert. Nyutnevnt sentralbanksjef høsten 1920 Nicolai Rygg sto i spissen for en stram pengepolitikk. Den såkalte paripolitikken tok sikte på å redusere pengemengden slik at prisene falt og kronen steg tilbake til sin faste verdi. Renten ble økt samtidig som prisene falt under en stor etterkrigskrise. Kredittvolumet ble strammet inn. Kombinasjonen førte til det sterkeste tilbakeslaget i norsk økonomi i moderne tid med hele 11 prosent bare i 1921. Først i mai 1928 kunne Norges Bank formelt åpne for veksling til fast gullverdi av kronen igjen, etter flere år med stagnasjon og rekordhøy arbeidsledighet.

Fastkurstilknytningen kom imidlertid å vare i mindre enn i 3,5 år. 27. september måtte Norge forlate gulltilknytningen etter at den internasjonale finanskrisen tidlig på 1930-tallet også rammet her hjemme. Myndighetene så imidlertid behov for en ny fastkurstilknytning og sluttet seg til det såkalte Sterling-området i 1933, der flere lands valuta var knyttet fast opp mot pundets verdi.

Under 2. verdenskrig fungerte i praksis ikke kronen som en internasjonal oppgjørsvaluta. Selv på hjemmebane overtok i stor grad kredittkortene som de reelle betalingsmidlene. Etter krigen sluttet Norge seg til Bretton Woods-avtalen, som regulerte penge- og valutapolitikken i store deler av verden. Kronen, fikk som mange andre pengeenheter en fast verdi i forhold til den amerikanske dollaren, med en kurs på 7,15.

Mellom 1971 og 1973 falt systemet sammen og Norge prøvde på ulike måter å holde en noenlunde stabil verdi på kronen, uten å lykkes i særlig grad. Frem mot 1990 synes denne slakke pengepolitikken så problematisk at man igjen bestemte seg for å stramme inn. Vi valgte vi derfor å holde kronen i fast kurs i forhold til den europeiske teoretiske valutaen ECU. Det klarte man i underkant av 2,5 år før man måtte devaluere i desember 1992.

I januar 1999 gikk vi over til en fast tilknytning til Euroen og fra 29. mars over til inflasjonsmål. Dermed satset man på en mindre stabil kronekurs i forhold til andre valutaer. Imidlertid skulle verdien stå fast i forhold til inflasjonen, slik som mange andre land også valgte. I tillegg ble det presisert at på sikt skal Norges Bank etterstrebe en stabil kronekurs. Dermed var vi heller ikke denne gangen så langt fra en løsning som vektlegger stabil valutakurs.

Hvorfor denne tilknytningen til et stabilt anker? Trolig fordi pengene i seg selv har liten verdi. Så lenge de skal tjene som betalingsmiddel, verdifastsettelsesmidler og verdioppbevaringsmidler trenger vi noe fast å relatere dem til. Men det kan samtidig lett ble en tvangstrøye. Historisk sett har det vært nødvendig å skue både til dynamikk og stabilitet.