Priser, ulikhet og fattigdom i Kina

Kronikk. På tross av rapportert enorm økonomisk vekst i Kina de siste tiårene ser det ikke ut til at de fattige kinesernes kjøpekraft har steget. Forskjellene mellom fattig og rik har økt, skriver førsteamanuensis Ingvild Almås (NHH) og stipendiat Åshild Auglænd Johnsen (UiS) i Dagens Næringsliv 28. juni.

28.06.2012 - Ingvild Almås og Åshild Auglænd Johnsen

For en amerikansk turist er det dyrere å besøke Beijing enn Oslo i sommer, ifølge den årlige levekostnadssurveyen utført av konsulentselskapet Mercer. Hva har det høye prisnivået å si for kjøpekraften til den jevne innbygger i Beijing?

Hvis turisten isteden dro til en landsby i innlandskina, ville prisnivået være betraktelig lavere. Det er inntektene der også. Så hvordan er innbyggernes kjøpekraft der?

Det tok ikke lang tid etter Deng Xiaoping iverksatte reformer i 1978 før den kinesiske økonomien begynte å skyte fart. Tallene kjenner vi - de rapporterer en eventyrlig vekst i BNP og en enorm reduksjon i fattigdom siden 1978. Historien har vært gjenstand for fascinasjon så vel som debatt og kritikk.

Debatten raser nå, som den har gjort i årevis, om hvorvidt boblen nå har kommet til bristepunktet.

Kinesiske myndigheter har selv nedjustert vekstprognosene for de neste tre årene - til rundt åtte prosent, som fremdeles ligger langt over hva verdens rikeste økonomier har å se frem mot.

De lange linjene i Kinas økonomiske politikk legges ut i femårsplaner, den siste datert 2011. Frem til 2006 var oppmerksomheten ensidig på vekst, med en eksplisitt strategi om «å la noen bli rike først». En ny dimensjon ble da lagt til, det såkalte harmoniske samfunn, forstått som ønske om en mer balansert økonomisk utvikling.

Dette reflekterte en voksende bevissthet om en stadig skjevere fordelingen av den økonomiske veksten, en utvikling som favoriserte innbyggerne i byene langs kysten. Det er nå blant de viktigste temaene i kinesisk politikk.

Med den rivende økonomiske veksten fulgte også økende levekostnadsforskjeller. Kina er et land som strekker seg over store og varierte områder, med regionale forskjeller i ressurstilgang og infrastruktur. Reformprosessene har blitt igangsatt på ulike tidspunkt, med ulikt innhold for landsbygden og bynære strøk, og mellom øst og vest.

Flere av landets provinser har en befolkningsstørrelse som overgår land som Canada og Romania, og mye skiller de 16 millioner innbyggerne i finansmetropolen Shanghai fra bøndene på landsbygden i de vestlige provinsene.

Å leie en leilighet sentralt i Beijing vil koste mer enn en tilsvarende leilighet i andre byer, og studier bekrefter at det er grunn til å tro at priser i bynære strøk er systematisk høyere enn på landsbygden. Samtidig kan stordriftsfordeler og større tilgang sørge for at andre varer er rimeligere i mer sentraliserte strøk.

Prisnivået bestemmer hva inntekten kan skaffe innbyggerne av mat, klær, tjenester og andre goder. For å gi et mer riktig bilde av ulikhet og fattigdom er det derfor viktig å levekostnadsjustere inntektene.

Vår studie gir en tallfesting av regionale prisforskjeller i Kina. Man skulle tro at slike tall var mer tilgjengelige enn de faktisk er, gitt hvor viktige de er. Men faktum er at prisindekser som sier noe om regional prisvariasjon sjelden produseres, noe som primært skyldes at det er arbeidsintensivt og krever store mengder data. Dette resulterer i at offisiell statistikk ofte baserer seg på nominelle inntekter.

For eksempel er det slik at Verdensbankens tall, som rapporterer en enorm fattigdomsreduksjon i Kina, baserer seg på nominelle inntekter.

I vår studie identifiserer vi prisforskjeller mellom ulike provinser og mellom by og land. Metoden vi bruker krever mye mindre data, og den har metodologiske fordeler sammenlignet med prisindekser.

Vi prisjusterer inntektene til husholdningene og undersøker hva dette får å si for mål på fattigdom og ulikhet:

• Når vi kun bruker de nominelle tallene, forteller dataene den historien vi kjenner - at dette er en periode med sterk fattigdomsreduksjon.
• De prisjusterte tallene indikerer derimot at fattigdomsreduksjonen på ingen måte er av det omfanget som de offisielle tallene fra Verdensbanken indikerer.
• For ulikhet viser de offisielle tallene (basert på nominelle inntekter) at ulikheten faller for hele Kina og også i byene og landsbygden separat.
• Når vi korrigerer for priser, viser derimot tallene økt ulikhet for Kina som helhet, drevet av en økning i ulikhet i bynære strøk, så vel som en økning i ulikhet mellom bynære strøk og landsbygden (vi finner fall i ulikhet internt på landsbygden).

Dette er nok en illustrasjon på hvor viktig data og målemetoder er. Da Verdensbanken gjorde nye beregninger for den kinesiske økonomiens kjøpekraft i 2007, ble kineserne med et pennestrøk 40 prosent fattigere enn hva man tidligere hadde antatt. Vår studie er et bidrag til å øke kunnskapen med de dataene vi har tilgjengelig per i dag. Vi håper at økt datatilgang og mer oppmerksomhet om målemetoder i nær fremtid vil gi oss tall for Kina som vi kan ha større tillit til enn dagens tall.