Europa blir ikke sentralisert

Gunnar S. Eskeland (foto: Eivind Senneset)

Innlegg. Avgrensningen av sentralmakten i USAs helsereform er interessant for Europa. Vi er neppe så forskjellige som vi tror, skriver professor Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 4. juli.

04.07.2012 - Gunnar S. Eskeland


Ved et sammentreff står USA og Europa ved hvert sitt veiskille om statens velferdsgarantier og hvordan de skal avgrenses. I USA har man hatt runder med gjeldskriser før, og man er ikke i tvil: delstatene er den politiske arena og må selv ta ansvar for egen økonomi.

Nasjonalstaten svekkes og rystes når lånetilgangen begrenses, som nå i Sør-Europa. I Europa tror man at sentralmakten vil styrkes for å få gjeld og ressursbruk i orden, og det skjer uten tvil på kort sikt. Slik har lån til land og USAs delstater gjennom historien blitt slettet og flyttet. Avståelse av makt er en del av smerten. Men den er midlertidig.

USAs historie og institusjoner kan gi noen hint. Men et blikk mot Aten er nok til å se at det greske folket og gresk politikk må ta beslutningene. Brussel, Tyskland og pengefondet ettergir gjeld, hjelper til på annen måte, og setter krav i vanskelige overgangsperioder. Men Hellas skal drive og bygge Hellas. Grekerne har ikke all verdens valg. For å trekke på Tolstojs «Anna Karenina»: familier som ikke fungerer, har forskjellige feil. Familier som fungerer, er alle ganske like.

Velferdsstatens omfang er politikkens problem. Vanskelighetene i Hellas dreier som om løfter og løftebrudd i pensjoner, beskatning, helsetjenester og offentlige jobber.

USA har vært en føderasjon snart i et kvart årtusen, og ansvarsdelingen mellom stater og føderasjon er rystet, endret og herdet. Føderasjonen har i kriser overtatt ansvar for delstaters gjeld, men statene låner penger uten føderale garantier. Det er ingen overstatlig regulering av underskudd for eksempel, slik EU forsøkte og forsøker.

USAs høyesterett har ofte spilt en rolle, og etter gjeldskrisen i 1840-årene fastslo retten at føderale myndigheter ikke kan inndrive delstaters gjeld. Dermed er statene ganske suverene: kreditor kan invadere, men møtes da av forente stater.

Statene har dermed normalt liten lånetilgang og moderate gjeldskriser. Slik har det vært også for Europas nasjonalstater, og slik må det være. I tider med kriser må hjelp ytes, og da er det viktig at snedige långiverne ikke unnslipper smerte. Forrige uke behandlet USAs høyesterett en utfordring mot føderasjonens helsereform fra et flertall av delstatene. Helsereformen er et skritt i retning av en slik velferdsgaranti som vi har i europeiske land, men som vi ikke har på EU-nivå. Rettsavgjørelsen ga føderasjonen rett til å pålegge individer helseforsikring, men forhindret diktering av delstatenes helseprogrammer for eldre og fattige. Avgjørelsen bekrefter føderasjonens makt, men avgrenser en maktanvendelse som kunne gi ansvarsfraskrivelse.

Det er fristende å tenke på dette som pussigheter knyttet til USAs institusjoner, men kanskje er de underliggende realiteter sterkere. En slik realitet er at ikke noe europeisk land ligner på USA, men Europa ligner på USA. Europeiske land - og USAs delstater - kan ha og har helse- og velferdsgarantier. Men for England er det like utenkelig og umulig å sikre velferdsgarantien i Hellas som det er for Massachusetts å sikre velferden i Mississippi.

For økonomer trekker teorien i to retninger når man spør om en velferdsgaranti skal legges på et høyt eller lavt myndighetsnivå. Garantien må legges til et høyt nivå for å motstå konkurranse, som ellers vil vanne ut velferdsgarantien. Men garantien kan ikke legges høyere enn den forankres i befolkningens lojalitetsfølelse. Trolig tar nå Europa skritt som delvis sentraliserer ansvar for statenes gjeld. USA har vært der før. Også i USA har valget blitt tatt pragmatisk i en vanskelig situasjon med stor og ulik statsgjeld, ikke i forkant slik mange tror man kan.

Ser vi fremover er det vel opplagt at grekere selv skal velge sin pensjonsalder og sine lærerlønner. Enkelte tenker seg at en styrket politisk legitimitet i Brussel skal gi rom for en sterkere sentralmakt i Europa. Mer sannsynlig er det vel at når søreuropeiske land fungerer, så står italienske og greske prosesser på egne ben. Anledningen til underordning ville kreve et Europa ikke bare mer integrert og homogent, men også med sterkere bånd politisk og lojalitetsmessig over landegrensene. USA er langt mer integrert og homogent, men likevel uten sentralmakt på slike områder. Den handlefrihet landene i Sør-Europa eventuelt gir fra seg vil ikke forbli i Brussel. De vinner den tilbake.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive