Duften av asfalt

Kan det bli like gøy på landet som i byen? spør Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 28. januar.

24.02.2012 - Victor D. Norman

Jeg vokste opp midt i Risør sentrum, omgitt av butikker, kaféer, trafikk og folk. I virkeligheten var det kanskje en fredelig liten idyll. Selv opplevde jeg det som sydende liv - og noe bedre kunne jeg ikke forestille meg. Bylivet var så bra at jeg syntes synd på dem som bodde på landet. Min fetter bodde på gård i Stokke i Vestfold, og det var alltid gøy å besøke ham - men du verden hvor ille det var at den eneste urbane motsats til griser og høns var Furulund kafé, to lange kilometer unna.

Mange år senere, i de distriktspopulistiske 1970-årene, lurte jeg ofte på om det var meg det var noe galt med, siden jeg fortsatt ikke hadde noen trang til å bygge meg en gård (selv med hage utenfor). Skulle jeg bygge noe, måtte det være en velassortert bokhandel.

Etterhvert er det heldigvis blitt klart at jeg ikke er alene i mine preferanser for byliv. Nå er det også kommet en bok som rehabiliterer oss. I boken «Triumph of the city», som kom ut i fjor høst, oppsummerer Edward Glaeser ved Harvard status for forskning om livet i byen. Han slår an tonen allerede i undertittelen på boken: «Hvordan vår største oppfinnelse gjør oss rikere, smartere, grønnere, sunnere og lykkeligere!»

Selv om jeg er full av begeistring for Glaesers bok og anbefaler alle å lese den, skal jeg avstå fra å misjonere for budskapet. Jeg vil nødig at de som i dag foretrekker å bo grisgrendt (og de er det fortsatt mange av i Norge) skal føle seg like trakassert som jeg og andre byentusiaster av og til kunne gjøre for førti år siden.

Nettopp fordi vi i Norge har varierte og sammensatte bostedsønsker, er imidlertid Glaesers analyse relevant - og utfordrende - for oss: Hvordan skal vi klare å opprettholde rimelig spredt bosetting hvis det virkelig er slik at byer slår landsbygda på alle punkter, og at forskjellen blir større jo større byene er?

Tallene er like klare hos oss som i USA. Inntekt, utdannelse og helsetilstand er alle klart positivt korrelert med størrelsen på det stedet man bor.

• * Inntekten stiger gjennomsnittlig med nesten ti prosent om kommunestørrelsen fordobles.
• * Andelen med høyere utdannelse er dobbelt så høy i byer med mer enn 50.000 innbyggere som på steder med under 2000 innbyggere.
• * Helseundersøkelsen i 2008 viste at 84 prosent av innbyggerne i storbyene hadde meget god eller god helse, mot 80 prosent på tettsteder med mindre enn 20.000 innbyggere og 77 prosent i spredtbygde områder.

Nå sier ikke slike tall nødvendigvis at folk blir rikere, smartere og sunnere av å bo i byer - det kan like gjerne være at rikere, smartere og sunnere folk velger å bo der. For bosettingsutviklingen spiller det imidlertid ingen rolle hvilken vei årsakssammenhengen går - byene vinner uansett. Og verre enn det: Hvis årsakssammenhengen går begge veier - som den sannsynligvis gjør - vil utviklingen være selvforsterkende. Skal vi beholde variert bosetting, må vi derfor finne på
noe smart. Glaeser gir selv en åpning.

Han peker på at en de viktigste grunnene til byenes økonomiske suksess, er den kunnskapsspredningen som skjer gjennom overlappende personlige nettverk. Folk i byer kjenner ikke personlig stort flere enn det folk i grisgrendte strøk gjør, men i grisgrendte strøk kjenner alle stort sett de samme - mens i byer kjenner jeg noen som i sin tur kjenner noen andre som i neste runde kjenner enda noen. Slike nettverk bidrar blant annet til rask spredning av ideer og trender
og til bedre matching av folk og jobber, og de er ifølge Glaeser en hovedforklaring på at produktiviteten og innovasjonskraften er større i byer enn andre steder.

Åpningen for oss ligger i at det er mulig å skape slike overlappende nettverk uten at alle flytter til de største byene. Vi har eksempler på det allerede. Fra Horten til Skien er det rundt ni mil, og med dårlig E18 og enda dårligere vestfoldbane har det inntil nylig vært tilnærmet umulig å vite hvor lang tid man måtte beregne for å reise mellom de to byene. Allikevel har de tilhørt samme arbeidsmarked. Få (om noen) har pendlet mellom Horten og Skien, men mange har pendlet mellom Horten og Tønsberg, mellom Tønsberg og Sandefjord, mellom Sandefjord og Larvik, og mellom Larvik og Grenland. Det har skapt en sammenhengende kjede av pendlingsområder - og tilsvarende overlappende nettverk - som i praksis har gjort Vestfold og Grenland til ett felles arbeidsmarked.

Resultatet er ikke bare at lønnsnivået er blitt det samme i hele området; området har også fått et lønns- og produktivitetsnivå som er like høyt som det man finner i storbyene.

Vestfold-Grenland er allerede kopiert rundt Mjøsa og på Sørlandet. Det kan også gjøres på Sørvestlandet og på Møre - og kanskje til og med fra Bodø til Tromsø.

Da må vi imidlertid legge fra oss vyer om høyhastighetstog over folketomme fjellvidder og satse på mer asfalt og betong til regional nettverksbygging.