«Euronien»

Den daværende franske president, Mitterand, satte som betingelse for Tysklands gjenforening at landet måtte oppgi D-marken og gå med på en felles europeisk valuta. Tyskerne hadde liten lyst til dette; D-marken var en av verdens hardeste valutaer, men de lot den fare. Mitterands standpunkt var forståelig.

Den generasjon av europeiske statsledere som satt ved makten da Berlinmuren falt hadde opplevd annen verdenskrig og så med uro frem til et gjenforent Tyskland. Vest-Tyskland kunne håndteres, og vesttyskerne hadde vist seg villig til å betale med rede penger for nazistenes ugjerninger. Et gjenforent Tyskland kunne bli mer enn man kunne håndtere, med mindre det ble tilstrekkelig fast forankret i europeisk samarbeid.

Nå, godt over tyve år senere, dikterer den tyske kansler hva slags økonomisk politikk som skal drives i euroland. Kansleren for et gjenforent Tyskland ville nok vært innflytelsesrik selv om D-marken hadde overlevd, men de land som nå er med i eurosamarbeidet ville hatt den frihet som ligger i å innvilge seg selv lønninger og offentlig gjeld det ikke er dekning for, for så å saldere det hele med å uthule verdien av egne penger, stjele sparepengene fra dem som har penger på bok og la inflasjonen hjelpe skyldnere med å betale sin gjeld.

Slik gikk det i hvert fall i de gamle gode dager, også i Norge før det ble tatt oppgjør med inflasjonsøkonomien omkring 1990. Skjønt det spørs om det hadde vært så lett i vår tid å gå den veien. Kapitalmarkedene er nemlig blitt internasjonalisert, og regjeringer tar ikke lenger opp lån hovedsakelig fra egne borgere, men fra et internasjonalt marked som ikke uten videre lar seg avspise med å la inflasjon uthule verdien av de penger de har lånt ut.

Mange synes å være opprørt over at ikke Tyskland uten videre blar opp de penger som ville være nødvendige for å «redde» Hellas. Det blir vist til at Tysklands økonomi er ti ganger større enn den i Hellas og at Tyskland har et stort eksportoverskudd å ta av. Men solidariteten på tvers av de europeiske landegrenser er tynn. Det bør vi ikke være overrasket over. Jeg har hørt kollegaer bemerke at det var da jamenn godt vi ikke kom med i EU den gangen; da ville de kanskje tatt oljepengene våre for å redde sitt eget skinn.

Tyskerne måtte ta et skikkelig løft for å håndtere konkursboet fra det kommunistiske Øst-Tyskland. Det tok dem ti år og vel så det. De frøs sine lønninger og skar ned offentlige utgifter til de fikk gjenopprettet sin konkurransedyktighet. Det er takket være det Tyskland har kommet bedre enn de fleste fra krisen i verdensøkonomien. Det er ikke underlig at tyskerne har liten sans for å redde land som i årevis har levd over evne og endog løyet seg til å bli tatt opp i det gode euroselskap.

Men det er flere gode grunner til at tyskerne nekter å bla opp for uansvarlige regjeringer. En grunn er simpelthen at ikke en gang Tyskland ville ha råd til å redde alle euroland som nå ligger på sotteseng. Portugal og Irland, kanskje, men Spania og Italia, aldri. Da har vi den andre grunn. De euroland som har levd over evne må tvinges til å ta rev i seilene og ta et oppgjør med sine ekstravaganser; velferdsordninger og pensjoner det ikke er dekning for og lønnsøkninger som har satt dem ut av stand til å konkurrere i verdens markeder .

Slike omstillinger er alltid upopulære og smertefulle. Dessverre er det ofte slik at de nødvendige oppgjør utsettes til ellevte time. Så lenge det ikke er tvingende nødvendig tør ikke demokratisk valgte politikere å kutte i budsjetter eller tvinge frem en lønnsnedsettelse; de har jo sin egen karriere å tenke på. Derfor blir ingenting gjort før en økonomisk krise tvinger det frem. Derfor er økonomiske kriser fra tid til annen ikke bare uunngåelige men nødvendige for å tvinge regjeringer til å legge om kursen. Men det går ikke alltid fredelig for seg, som vi har sett i Hellas de siste dagene. Så er det til å håpe at noe vil vokse opp av ruinene.