Kobleri og kvoter
Kronikk: For 40 år siden var sur nedbør et problem mange var opptatt av. Økonomene argumenterte med at noen kunne jo redusere sine utslipp billigere enn andre, og at en skatt på utslipp utnytter dette til samfunnets beste, skriver professorene Gunnar S. Eskeland og Rögnvaldur Hannesson i Dagens Næringsliv 10. desember 2012.
10.12.2012 - Gunnar Eskeland og Rögnvaldur Hannesson
De reduserte utslippene forbeholdes de som virkelig trenger dem, og de som kan redusere sine utslipp billig, gjør det.Det ble aldri noen skatt på utslipp, men vi har fått kvoter, for svoveldioksid i USA, for fisk i Norge og andre land, og for klimagassen CO2 under klimakonvensjonen.
For utslipp så vel som fisk er kvotene blitt delt ut gratis - utslippskvoter til produsenter av stål eller kraft og fiskekvoter til fiskebåtredere.
I noen tilfeller er kvotene omsettelige slik økonomer anbefaler, i andre tilfelle er omsetteligheten begrenset eller knyttet til krav. Trålkvoter har vært knyttet til plikt til å levere til bestemte anlegg, og EUs klimakvoter delt ut til produsenter av kraft og metaller.
Økonomer har alltid ment at kvoter og skatter er like gode til å skaffe utslippsreduksjoner. Dermed har de undervurdert de politiske forskjellene. Gratis utdeling av kvoter viser en viss respekt for investeringer i virksomhet som var betraktet som samfunnsgavnlig. Spillereglene endres ikke ensidig, og man får et kompromiss som respekterer behovet for forvaltning.
Også omsetteligheten av kvoter reduserer motstanden. I fiskeriene kan en båteier med beskjedent utkomme få et bidrag til omskolering eller pensjon når han selger kvoten til en nabo som vil fange mer. Det kunne han ikke under uregulert fiske. I utslippstilfellet belønnes den som lett kan redusere sine utslipp. Kvotene belønner noen som er gunstig plassert og noen som er flinke.
I fiskeriene tok det litt tid til man innså fornuften i å gjøre disse fiskekvotene omsettelige. Men kvoter solgt fra båter som går ut av fisket har gjort driftsgrunnlaget bedre for dem som er igjen.
Vanskeligheter knyttet til kriterier for kvotetildeling, oppstår når disse kan binde dagens beslutninger på uheldig måte. Men disse vanskelighetene er viktigst på lang sikt.
Et nærliggende eksempel på slike uheldige kvotebindinger er dagens diskusjon om trålkvotene: Torsken er minst like verdifull som før, men mottakene langs kysten er tilsynelatende ikke konkurransedyktige i å behandle den. Det er da økonomisk fornuftig å oppløse leveringsplikten knyttet til kvotene. Like opplagt er det at fritak fra en slik forpliktelse burde knyttes til en motytelse.
I EUs system for klimagassutslipp er kvotene blitt delt ut gratis til industrier som «trenger dem» - produsenter av metaller og kraft - men EU har innsett at dette på lang sikt gir skadelige incentiver. For de fleste sektorer vil kvotene derfor nå måtte kjøpes på auksjon, slik at alle vet hvilken omstilling som kreves.
Langsiktig og bærekraftig forvaltning av fellesgoder som fisk og luft er krevende både administrativt og politisk. Det er et opplagt mål på lengre sikt at de skal få håndtere fisk og generere utslipp som får mest ut av det. En måte å gjøre det på, er å la kvoter omsettes så fritt som mulig, uten å stille for mange andre spørsmål.
|