Klimasamvittighet

Innlegg: To spørsmål reises i Victor Normans kronikk lørdag 15. desember: Skal min samvittighet styre mine klimagassutslipp? Hvordan skal jeg i så fall ta hensyn til de (kompliserte) globale konsekvensene av min adferd? spør professor Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 24. desember 2012.

27.12.2012 - Gunnar Eskeland

Den opplagte bakgrunnen er at vi økonomer gjerne anbefaler at beskyttelse av klodens klima overlates til kollektivet. Du kan slippe ut så mye klimagass du vil hvis staten har priset dette høyt nok: Da bidrar du så mye at utslippene suser nedover uansett. Enten dine eller andres.

Din samvittighet behøves altså ikke: kanskje ved stemmeurnen, men ikke når du kjøper bensin og pølse.

Så er saken at for klimautfordringen har vi ikke globalt samarbeid mellom stater, ikke tøffe skatter eller trange kvoter. Da er det ikke så opplagt hvordan vi skal opptre.

Kanskje er samvittighet - eller normer og normdannelse - relevant? Men en anbefaling om dine og Europas utslippsreduksjoner er ikke opplagt.

For det første truer gratispassasjerproblemet i mange fasonger: Andre kan finne på å slippe ut mer når de ser dine utslippsreduksjoner, eller bruke den bensinen du sparte.

For det andre er det vanskelig å tenke gjennom globale utslippskonsekvenser. Selv Victor Norman, en verdenskjent ekspert på internasjonal handel, erkjenner illustrativt nok en tankemessig snuoperasjon sittende i bensinbilen midt i kronikken.

Han konkluderer med at en elektrisk bil ville ha redusert utslippene hans, Norges, og Europas, verdens. Dermed siterer han Michael Hoel, Universitetet i Oslo: «klimapolitikk ikke er for amatører». Jeg må si meg uenig med begge.

Amatører gir politikerne mandat. Vi vil selvfølgelig ikke få annen klimapolitikk enn det folk vil støtte.

Politikere som er redde for folkehopen tør ikke å føre en klimapolitikk som gir oss høyere energipriser, selv om det er opplagt og fornuftig. De tør heller ikke høre på eksperter. Politikere som har selvtillit kan lytte til amatører og eksperter. Så gi oss gjerne amatører. Det var den folkeredde brannstifteren Nero som ga folket brød og sirkus.

Spørsmålet om samvittighet er mer interessant, både politisk, akademisk og personlig:

Er det mulig at du skal gjøre noe fordi du synes det er riktig? Eller fordi det er en etablert norm, selv om du selv ikke synes noe om den?

Da er vi umiddelbart langt utenfor etablert kunnskap i miljøøkonomi. Moderne adferdsøkonomi klatrer febrilsk på tenkere som Hume og Veblen, uten å nå etikkens giganter til knærne.

Karine Nyborg, også hun ved UiO, Oslo skapte fruktbar furore med bidrag om samspillet mellom normer og politikk. Politikk og normer påvirker hverandre: Nyborg viste at på et normtungt område som røyking kan politikken endre normer, ikke bare motsatt.

Vi økonomer er ennå ganske fattige på forskningsfronten over hva som kan være normdannende, spesielt fra individet til individ.

Utenfor faget er vi vel alle villige til å innpode i barna våre og kolleger at de kan følge normer og regler selv om de er uenige. Enten etisk fordi du vil verden vel eller praktisk fordi du vil at barna dine og kollegaen din skal ha det bra.

Vi lykkes heldigvis aldri helt. For i et liberalt samfunn er vi villige til å akseptere avvik fra normer og normer i endring.

På felt så forskjellige som slaveri, religion, seksuell frigjøring, skilsmisse og røyking har de som ikke aksepterer normer kjempet, stille eller høylytt. Så har vi senere sett at nettopp disse har vært innsatsvillige innovatører som endrer normer, ofte til samfunnets beste.

Det er ikke særlig komplisert dette med å bryte normer. Du kan gjøre det opportunistisk, i nokså kortsiktig egeninteresse. Eller også motivert av hvordan du påvirker andres adferd eller andres normer. Nettopp hvordan vi påvirker hverandres adferd er et av de spennende akademiske feltene innenfor klimapolitikk internasjonalt.

For noen år siden ble folk opprørt over avsløringen at fotballaget Washington Redskins hadde handicaplapper på bilene sine, med privilegert parkering over hele den trange byen. Alle visste at lokale myndigheter var gjennombløtt av korrupsjon og tøv, men mente nok at idrettshelter bør være rollemodeller. Styrt blant annet av hvordan deres adferd påvirker andres.

Bilvalg er en nokså synlig greie, et poeng i adferdslitteraturen. Men parkering er ikke nødvendigvis det. Parbakgrunnen er at vi økonomer gjerne anbefaler at beskyttelse av klodens klima overlates til kollektivet. Parkér hvor du vil, Victor. Din samvittighet er - som du vet - din greie.